Dette er et meningsinnlegg fra Torbjörn Nordvall.
Landslagsledelsen spiller et høyt VM-spill med Emil Iversen om han skal ut i den tøffe medaljekrigen tre ganger på de fire første dagene i Seefeld. Den belastningen kan koste den offensive trønderen medalje på favorittdistansen 15 km klassisk.
Emil Iversen har fosset fram i sporet i vinter. Jeg er imponert over hans fine utvikling som skiløper og av hans sylskarpe avslutninger.
Men jeg er samtidig overrasket over at landslagsledelsen har så stor tiltro til Iversen i VM. Om ikke ledelsen prioriterer Iversens øvelser bedre, kan det vise seg å bli en stor feil.
For Iversen.
Og for Norge.
Det kan ganske enkelt bli for mye VM-rus for Iversen med en sprint (torsdag), en skiathlon (lørdag) og en lagsprint (søndag).
Tre konkurranser på fire dager, og det før Iversens på forhånd trolig beste individuelle medaljesjanse -15 km klassisk - som avgjøres onsdag 27. februar.
For Iversens beste hadde det vært klokt av ledelsen å matche han litt mer forsiktig. Spesielt når Norges lag ikke på noen distanse lider av mangel på potensielle medaljekandidater på reservebenken.
De to som skal gå VM-lagsprinten er ikke offisielt tatt ut ennå. Men trener Arild Monsen har sagt i media at det tenkte laget er Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen.
Freser etter svenskekongens TV-opptreden: - Jeg blir nærmest sjokkert
Jeg håper at jeg tar feil, at Iversen orker å pushe på i alle løpene og at han har et hav av overskudd før han drar på seg startnummeret før onsdagens sprint. Det vil han trenge.
De neste døgnene blir trolig Iversens tøffeste som skiløper, både fysisk og psykisk.
La oss si at Iversen tar medalje på sprinten etter fire beinharde løp. Da venter et mediekjør som er langt mer energikrevende enn det som er vanlig i verdenscupen eller NM på hjemmebane.
Da venter dopingkontroll, medaljeseremoni og en opptreden i minst ett VM-studio. Kanskje to eller tre. Klokka blir midnatt før en opprømt Iversen sovner. Når han våkner venter forberedelser til neste konkurranse.
Det tærer på kreftene å ta VM- eller OL-medalje, også utenfor sporet. Det kan jeg love etter å ha jobbet tett på Marcus Hellner i flere store mesterskap. Tidsrommet for hvile og restitusjon blir begrenset.
Hvis Iversen ikke tar medalje på sprinten har han vært gjennom en skikkelig utladning. Og det mens noen av hans verste konkurrenter, Alexander Bolsjunov, Ivo Niskanen og Martin Johnsrud Sundby stille og rolig har kunnet fokusere på 30 kilometer skiathlon.
Vill spekulasjon fra meg antar at tremila ikke blir en «selskapsreise» i Seefeld med en avgjørende massespurt. Trolig blir det høy fart fra start, med formsterke Bolsjunov og Niskanen som dravillige lokomotiv, ettersom den klassiske delen er deres største mulighet til å sprenge feltet og komme seg løs.
Iversen skal få slite hardt med å henge med. Er han med til oppløpet finnes det naturligvis en sjanse. Men det er langt dit, og slitsomt om tempoet blir skrudd høyt opp.
Landslagsledelsen vet naturligvis bedre enn meg hva Iversen tåler og ikke tåler av matching. Men jeg antar at Iversen, akkurat som på sprinten, har fått plassen sin på laget fordi han har en større medaljesjanse med spurten sin enn dem som har havnet utenfor laget.
Etter tremlia, og eventuelt et nytt sirkus utenfor sporet, skal Iversen orke å lade opp til en eventuell lagsprint.
Uansett om han har tatt medalje eller ikke, kommer tremila til å kjennes i kroppen til Iversen.
Lagsprint-kvalifiseringen starter allerede før klokka 10.00 dagen etter skiathlonen. Finalen blir avgjort 11.30.
Norge er favoritter.
Klarer Iversen å mobilisere den gløden og energien som kreves for å oppfylle det høye målet om å ta gullet hjem til Norge? Har han krefter igjen til å kjempe ned russere, finner, italienere og svensker?
Nei, det tviler jeg sterkt på.
Ikke med det programmet Iversen har hatt før lagsprinten.
Klæbo-rivalen viste superform: - Det skal ikke gå an
Jeg tror ikke engang Johannes Høsflot Klæbo orker å prestere på topp tre ganger på fire dager i et VM.
Men til forskjell fra Iversen er ikke 15 kilometer i klassisk Klæbos største sjanse. Byåsen-stjernen har jo, etter min mening, sine største gullsjanser i sprint, lagsprint og stafett.
For meg er det en gåte at ikke landslagsledelsen har valgt å hvile Iversen i skiathlonen og isteden gitt startbilletten til den regjerende olympiske mesteren Simen Hegstad Krüger. Det ville gitt Iversen en meget tiltrengt mulighet til å hente seg inn før lagsprinten.
I min verden er som sagt Emil Iversens ypperste gren, 15 kilometer klassisk. Jeg hadde også satt han som startmann på stafetten over 4 x 10 kilometer.
Sprinten og lagsprinten føles OK med tanke på den relativt lette avslutningen som krever Iversens toppfart-egenskaper. Men med en skiathlon i beina er jeg langt ifra sikker på at Iversen får ut maks i lagsprinten.
Det er ganske enkelt en konkurranse for mye for å optimalisere Iversens og Norges sjanser, synes jeg.
Innledningen i VM risikerer å ta «brodden» fra Iversen, både til lagsprinten og 15-kilometeren i klassisk.
Vi får håpe at landslagsledelsen har helt rett og at jeg er ute og sykler i resonnementet mitt. At ikke ledelsen har overvurdert Emil Iversens evne til å prestere på toppnivå, dag etter dag i VM.
Jeg venter med spenning på hvordan Iversen skal klare alle konkurranser, og gleder meg stort til å få skrive en blogg om ham med tittelen «Jernmannen fra Meråker», når VM oppsummeres etter femmila på Vasalopp-søndagen den 3. mars.
/Torbjörn Nordvall
