*Nettavisen* Sport.

Torbjørn Nordvall

Savner Northug-feberen før Beito

Hafjell 20190413. Petter Northug før starten i showrennet Janteloppet på Hafjell lørdag.

BLIR SAVNET: Petter Northug. Her før starten på showrennet Janteloppet på Hafjell. Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

Langrennsblogger Torbjörn Nordvall om savnet av Petter Northug, den kommende sesongen og det norske «luksusproblemet» på herresiden.

Dette er et meningsinnlegg skrevet av Torbjörn Nordvall.

I forkant av sesongpremieren på Beitostølen i fjor dreide mye seg om hvorvidt Petter Northug skulle finne formen og lykkes med å kvalifisere seg til det norske verdenscuplaget eller ikke.

Interessen rundt ham var på kokepunktet. Jeg savner Northug-feberen i år.

LES OGSÅ: Johaug havnet i en uvant situasjon. Nå vil løperne gjøre endring

Dramaet rundt Northug nådde klimaks på et Scandic-hotell i Trondheim rett før jul i fjor. Med tårer i øynene fortalte Northug at han gir seg på toppnivå. Karrieren var over.

Jeg satt selv i et NRK-studio sammen med statskanalens langrennskommentator Jann Post og fulgte den abdiserte skikongens følelsesladede og velbesøkte pressekonferanse. NRK-programleder Martin Fjørtoft merket seg at Northug-exiten til og med gjorde inntrykk på meg, en langrennsblogger.

- Du ser rørt ut, Torbjørn?

- Ja, Petter har alltid beveget meg, til tross for at jeg er svensk, svarte jeg med skjelvende stemme, mens jeg stirret ned i studiobordet.

Jeg var nok ikke den eneste journalisten som bet seg i tunga når tidenes største langrennsutøver – og medieprofil innen langrenn – sa takk og adjø fra arenaen.

Petter Northug har etterlatt seg et tomrom.

På daværende tidspunkt var det mulig å erstatte ham i laget, han var ikke lenger en gullgarantist. Men som mediemagnet? Umulig.

Hvor mange journalister står egentlig i helspenn i disse dager for å dra til Beitostølen på pressetreff og konkurranser, og jakte uttalelser fra utøvere, sitater som får nettet til å koke med 50.000-100.000-talls klikk?

Det blir nok ikke like mange som i fjor, i hvert fall.

Mye føles forutsigbart nå.

LES OGSÅ: Kryptisk Weng har overbevist lagvenninnene

Det er tiden etter Petter Northug.

Vi må bare finne oss i at vi må se framover.

Nåtiden er selvsagt strålende i langrennssporet, med verdens beste herrelag. Og et supersterkt damelag anført av Therese Johaug.

Så gjenstår det å se om det kommer en ny profil i løpet av vinteren. En profil som kan utfordre både konkurrenter, media og et eller annet kongehus?

En slik ønskedrøm er imidlertid ikke kun rettet mot Norge for min del. Det gjelder for hele langrennsverdenen. Langrenn trenger sterke medieprofiler på samme måte som sykkel, fotball, friidrett og ishockey.

Kanskje kan duellene mellom Johannes Høsflot Klæbo og Aleksandr Bolsjunov bli noe helt ekstra denne sesongen?

Klæbo er en nytenkende smarting og har skaffet seg en posisjon som gjør at de fleste hører på ham. Han kan levere det uventede. Uttalelsen om Supersprint som en framtidsgren vitner om at han ser helheten for langrennssportens globale utvikling, og at han våger å gå imot litt mer forsiktige og konservative oppfatninger i Norges Skiforbund.

LES OGSÅ: Fly med langrennsjentene måtte snu i lufta

Jeg gleder meg mye til å følge Klæbo videre i både sporet, media og på vlogg i vinter.

Kanskje blir Emil Iversen Klæbos tøffeste konkurrent i tourene og kan han få plass til å eksponere sin ærlige og frittalende personlighet?

Det ser jeg fram imot.

Langrenn i 2019/2020 er et kommersielt produkt og trenger både sportsdramaturgi og underholdning fra stjernene for at sportsredaksjonene for alvor skal satse på det og motiveres av klikkpotensial eller høye seertall.

Opptakten til årets sesong har imidlertid ikke vært i nærheten av så het som den var på tilsvarende tidspunkt i fjor.

Og når Therese Johaug i tillegg er tilbake med dunder og brak, og har vist seg nesten uslåelig etter comebacket, så er det ikke mange store eller overraskende overskrifter jeg har notert meg i høst.

I Norge er tilstanden stabil.

Det er faktisk så stille og rolig som på Blankvann i Nordmarka en solrik julidag.

Når den verbale og frittalende Vidar Løfshus i tillegg har sluttet og blitt erstattet av den mer formelle langrenns- og landslagssjefen Espen Bjervig, ja, da føles Ski-Norge som et lydløst hurtigtog som tøffer av gårde. Bare litt sikrere og mer pålitelig enn langrennssponsoren Vy.

Det mest spennende i dagene før sesongåpningen på Beitostølen og to uker innen verdenscupåpningen i finske Ruka 29. november til 1. desember, er om to tidligere OL- og VM-gullvinnere ikke blir tatt ut.

Mens de fleste andre nasjoner, bortsett fra Russland, sliter med å få satt sammen en konkurransedyktig tropp til minitouren, så har det oppstått en absurd situasjon i kong Haralds land.

Her, mellom vakre fjell og fjorder, er det nemlig overskudd på høyt kvalifiserte langrennsløpere. Noen av verdens beste risikerer derfor å havne utenfor Ruka-troppen på ti mann.

Slik sett ligger det an til dramatikk på Beitostølen – på aller høyeste nivå.

Sprinttrener Arild Monsen og allround-trener Eirik Myhr Nossum har allerede i forkant av den spennende sesongpremieren ved Jotunheimens fot gjort en steinhard vurdering.

Åtte av ti mann er forhåndsuttatt: Pål Golberg, Eirik Brandsdal og Sindre Bjørnestad Skar fra sprintlaget. Johannes Høsflot Klæbo er direktekvalifisert som regjerende verdenscupvinner, mens Martin Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth, Sjur Røthe og Emil Iversen er med fra allroundlaget.

Norge får maksimalt stille med ti utøvere. Dermed er det kun to plasser ledig til Beitostølen.

Jeg sammenligner trenerens jobb med den «Djevelens advokat» hadde i den romersk-katolske kirken for over tusen år siden. De skal debattere som i en enig forsamling, og likevel ta opp «motstanderens» argument.

I den finske verdenscupstarten står klassisk sprint, 15 kilometer intervallstart og 15 kilometer jaktstart i fristil på programmet.

Ulike hensyn og ytterst vanskelige avgjørelser må gjøres av Nossum og Monsen. Hva betyr pallplasseringer i sprint i forhold til pallplasseringer i distanseløp?

Og hvilke løpere kan være med å kjempe om pallplasser i totalen – i miksen sprint, distanse, distanse?

Med i kampen om å kapre de to ledige plassene i verdenscuptroppen finner vi blant andre forrige sesongs nummer fire totalt i verdenscupen, Simen Hegstad Krüger, som også ble nummer fire i distansecupen 2018/19 etter russeren Bolsjunov, Sjur Røthe, og Martin Johnsrud Sundby.

Vi finner også femmilsverdensmesteren Hans-Christer Holund. Vi finner Nicklas Dyrhaug fra allroundlandslaget og Finn Hågen Krogh, Mattis Stenshagen og Erik Valnes fra sprintlaget.

Og bak dem finnes det et 20-talls utøvere som var topp 30 i den skandinaviske cupen forrige sesong, men som etter alt å dømme ikke en gang kommer med i vurderingen om en verdenscupbillett selv om de leverer et kanonløp på Beitostølen.

Som regel er A-landslagsutøverne prioritert når det kommer til verdenscup.

Men noen av disse landslagsutøverne må likevel finne seg i å bli hjemme og se på TV, mens Sverige for eksempel kun stiller med 8-9 mann. Hos blågult kommer flere som knapt har vært inne i topp 30 i verdenscupen til å starte.

Den klassiske rivaliseringen mellom Norge og Sverige kan komme til å forsvinne om ikke Sverige skjerper seg.

Forrige sesong hadde Sverige tre mann inne blant de 20 beste i verdenscupen. Én av dem var topp 20 i distanse og to var topp 20 i totalcupen. Vi (Sverige) ble overkjørt av Norge og Russland.

Kanskje Calle Halfvarsson har lært seg noen knep av sin nye venn Petter Northug, som kan gjøre det svenske håpet til en enda bedre langrennsutøver?

Og vi kan også håpe at han ser media som den samme ressursen Northug gjorde da han ydmyket oss svensker i et titalls år.

/Torbjørn Nordvall

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag