*Nettavisen* Sport.

Selvmord, Mussolini-sabotasje eller skutt

Foto: (L'Equipe/Pressesports)

Det kan være mange grunner til at Tour de France-mesteren ikke returnerer.

29.06.13 15:43

Den interne striden og offentlige ordkrigen, all plunder og pjatt, kunne endelig legge seg.

Sir Bradley Wiggins, den regjerende mester, skal ikke kjøre årets Tour de France og Team Sky står igjen med én ubestridt kaptein. Det vet vi alle nå.

Det ble avgjort i god tid før tourens Grand Départ på Korsika lørdag, og var ganske sikkert en liten lettelse for Chris Froome, som nå kan jakte sin første tour-tittel med et harmonisk og homogent lag i ryggen.

Det store spetakkelet til tross, Bradley Wiggins er langt i fra den første mesteren som ikke fikk dra til touren for å forsvare sin gule trøye.

Stephen Roche er sist gang en regjerende mester ble forhindret grunnet skade. Irske Roche kunne ikke forsvare sin 1987-tittel da en kneskade slo ham ut året etter.

Begikk selvmord
René Pottier var første Tour de France-vinner som led denne skjebnen. Men årsaken for franskmannens uteblivelse etter 1906-triumfen var mer alvorlig enn noen enkel kneskade à la Roche eller Wiggins.

Klikk på bildet for å forstørre.

Med sin sedvanlige «bomullsturban» som beskyttelse for solen ble Pottier, en hardtarbeidende møller fra Nord, godt kjent som tourens første klatrekonge etter at han besteg Ballon d’Alsace på vei mot seier i Paris i 1906.

Men bare seks måneder senere nådde privatlivet hans et høydramatisk klimaks. Følsom av natur og med knust hjerte, hengte Pottier seg selv, angivelig fordi kona var utro mens han vant touren sommeren forut. Da han ble funnet sto alle trofeer og medaljer pent ordnet ved hans føtter.

Sabotert av Mussolini
1938-mesteren Gino Bartali fikk aldri ta turen over alpene det påfølgende året. Bartali var storfavoritt, men gryende politisk spenning mellom Italia og Frankrike gjorde at Benito Mussolini beordret det italienske laget å bli hjemme.

Etter å ha vunnet med over 18 minutter året før – hvor han også ble første rytter til å vinne både klatrekonkurransen og den gule trøyen samtidig – var Bartali utvilsomt svært ivrig på å returnere til touren i 1939.

Klikk på bildet for å forstørre.

Bartali kickstartet sykkelkarrieren med et stipend fra det fascistiske regimet, men fikk etter hvert nok av Mussolinis innblanding og sabotasje. Hvilket motiverte han til å bli en del av motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig.

Etterkrigstidens sårbare helter
Etter krigen våknet det franske rittet til live igjen med en serie av vinnere som ikke returnerte året etter. Fausto Coppi vant i 1949, men var ikke på startstreken da Ferdi Kübler, den følelsesladde sveitseren, triumferte i den påfølgende utgaven.

«Ørnen» Kübler – som nå er blitt 94 år gammel og derfor den eldste gjenlevende tour-vinneren – fikk ledertrøya i gave da Gino Bartali følte seg truet på Col d’Aspin og trakk alle italienere ut av rittet. Sveitseren forsvarte ledelsen helt til Paris, til tross for en 15-sekunders tidsstraff han fikk for å ha ikledd seg en silketrøye under tempoen.

Men Kübler var ikke til stedet da landsmann Hugo Koblet, sjarmøren som alltid bar med seg «eau de cologne» og hårbørste i baklomma, triumferte i 1951.

Klikk på bildet for å forstørre.

Året etter var Coppi skadefri og tilbake på sist beste. Han vant med over 28 minutter. Coppi returnerte ikke i 1953 og for andre gang forsvarte han ikke sin gule trøye. Den uimotståelige italieneren hadde muskler av stål, men et skjellet av glass og ble som regel alvorlig skadet hver gang han falt.

Senere fulgte Jacques Anquetil (1965), Eddy Merckx (1973), Bernard Hinault (1983), Laurent Fignon (1985) alle i Pottiers hjulspor ved ikke å forsvare sine titler.

Skutt med hagle
En av de mest spektakulære er nok historien til Greg LeMond. Den fargerike amerikaneren som vant i 1986, men ble frarøvet muligheten til å utfordre Roche året etter da han ble skutt ute på jakt.

Et drøyt tiår senere ble Marco Pantani første rytter i tourens historie som ikke fikk forsvare sin tittel på grunn av doping. Den famøse italieneren ble kastet ut av Giro d’Italia grunnet for høye blodverdier og ble borte resten av 1999-sesongen.

Den skandalen var starten på Pantanis store kollaps, både som rytter og person. Hvis Pottier var tourens første klatrespesialist var Pantani kanskje den mest fargerike. Felles for de begge var at livet deres endte i tragedie.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.