RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Ujevnt om Magnus Carlsen

(Foto: amberchess.com)
Sist oppdatert:
Men noen av kapitlene er verdt prisen alene, mener vår anmelder.

«Smarte trekk. Magnus Carlsen». Forlag: Kagge. Hallgeir Opedal (2011), 317 sider

Anmeldt av Bjarte Leer-Salvesen

I et år har Hallgeir Opedal gjort alt han kan for å få Magnus Carlsen i tale. Det er ingen enkel oppgave, men med sin journalistiske teft har Opedal gjort et godt forsøk.

Resultatet er et leseverdig, men ujevnt portrett av verdens beste sjakkspiller.

Chess for dummies
Bokas idé avhenger av at det er mulig å skrive en interessant sjakkbok for lesere med minimal kunnskap om sjakk. Det er mildt sagt en stor utfordring. For selv om det kun er relativt habile sjakkspillere som forstår noe av partiene til Magnus, forsøker forfatteren å bevare spenningen også for andre lesere. I denne krevende balansekunsten lykkes Opedal et stykke på vei.

Du lærer ikke sjakk av å lese denne boken. Her er ingen sjakkdiagram, ingen analyser og ingen storslåtte kombinasjoner. Istedenfor fokuserer forfatteren på kroppsspråk, brikkeflyttingen og om sjakkspillerne sitter konsentrert ved brettet eller går rundt i lokalet.

Det kan høres banalt ut, men med et godt og rufsete språk med sans for absurde detaljer er dette underholdende lesning uavhengig av sjakklig ferdighetsnivå.

Les våre saker om boken:

- «Jeg tømmer støvsugeren og bøyer meg i støvet»

- Slik ble Magnus Carlsen supermodell

- «Han ble forbannet, fryktelig forbannet»

Om å få Magnus i tale
Forfatteren er selvsagt også avhengig av at Magnus faktisk ønsker å bidra til boka; at han bidrar både sjakklig og personlig.

Opedal gjør alt han kan for å få Magnus til å åpne seg: han ringer, er på Facebook, venter ved utgangen når partiet er ferdig og jakter i gatene rundt diverse spillelokaler.

Til tider er det komisk lesning, men det blir også tegnet et realistisk og ærlig bilde av den reserverte ungdommens behov for å distansere seg fra alle som vil ha en del av merkevaren Magnus.

Forfatteren presenterer et sentralt «vendepunktet» der Magnus selv tar initiativ til en samtale i en heis (av alle steder!) og siden åpner seg mer og mer for forfatteren. Og Kagge forlag gjør alt de kan for å etablere dette som en sannhet, med følgende kommentar i følgebrevet:

«Etter dette begynte Carlsen å ta ordet selv og åpnet seg for Opedal som han aldri har gjort for noen annen journalist». Det er forståelig at forfatteren og forlaget forsøker å presse sitronen så mye som mulig, men inntrykket er likevel at dette vendepunktet er mer konstruert enn en realitet.

DEN FORRIGE MAGNUS-BOKEN:«Mesteren»

Opedals smarte trekk
Bokas styrke er at den har flere interessante og aktuelle bidrag som gjør den anbefalingsverdig for alle med interesse for Magnus og den vidunderlige absurde sjakkverdenen.

For det første får Opedal god kontakt med personer som har stor betydning for Magnus, som faren Henrik Carlsen og manager Espen Agdestein. Dynamikken mellom disse tre øker forståelsen både for hvordan Magnus arbeider, og for hvordan det arbeides med merkevaren Magnus.

Spesielt tilfeldighetene rundt samarbeidet med G-star er fornøyelig lesning, og Opedal får på en fortreffelig måte frem det absurde ved at en beskjeden sjakkspiller plutselig er modell og A-kjendis. Det er ingen grunn til å referere for mye fra dette - les heller boka!

Høydepunktet i boka er likevel samarbeidet og det påfølgende bruddet med Kasparov. På en mer dyptgripende måte enn den siste ukes nyhetsoppslag får boka frem den paradoksale dynamikken i dette samarbeidet: Hvor ulike og samtidig like de er, hvordan de respekterer og irriterer seg over den andre og hvordan samarbeidet på sett og vis var dømt til å bli kortvarig.

I tillegg tegner forfatteren et ærlig og innsiktsfullt bilde av den totaldominerende, sjarmerende, provoserende og forførende Kasparov. Sammen med kapitlene om G-Star er disse delene av boka verdt prisen alene.

Flere anmeldelser:

- En genialt enkelt bok

- Et sjeldent godt kjøp

- For deg som har peiling

- Sjakkboken for de med dårlig tid

- Han har gjort det igjen

Sjakkhistorisk pliktløp
Til tider bærer boka preg at av Opedal ikke har mye å bidra med rent sjakklig. Øyeblikkene som trekkes frem fra sjakkhistorien, der et eksempel er matchen mellom Fischer og Spasskij i Reykjavik i 1972, fremstår i stor grad som pliktløp. Her er det intet nytt fra sjakkfronten

Riktignok presenterer Opedal et knippe fornøyelige sjakkanekdoter som kan fange interessen til lesere uten den store sjakkinteressen. For sjakkspillere er disse historiene imidlertid velkjente på grensen til oppbrukte.

Da vil jeg hevde at Opedal lykkes bedre med fremstillingen av kaoset i verdenssjakkforbundet FIDE, med president Kirsan Iljumsjinov som den selvsagte klovnen. Denne samtidsanalysen er også av større interesse for portrettet, i og med at det øker forståelsen for hvorfor Magnus trakk seg fra VM-syklusen i 2010.

Når Opedal i tillegg krydrer boka med egne reiseskildringer, som hvordan han kom seg til fra Amsterdam til Wiijk an Zee via Sloterdijk, forsterkes inntrykket av at boka inneholder en god del dødpunkter. Men plutselig er han på plass i et VIP-rom igjen og bidrar med fornøyelige observasjoner fra en verden der Magnus regjerer. Kort sagt er boka en humpete lesning full av smil, latter, gjesp og sukk.

Konklusjonen er at boka anbefales for alle med interesse for Magnus og hans møter med ulike konkurrenter og støttespillere. Men i like stor grad anbefales det å skumme gjennom deler av teksten.

Hva synes du om boken? Skriv under eller på Facebook-siden:

Nettavisen Sjakk on Facebook

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere