*Nettavisen* Sport.

Slik ble det til «Helvete i nord»

Foto: Tim de Waele (Copyright: ©TDWsport.com)

Fra fare for utryddelse til en evig framtid

10.04.10 16:49

Det er en vanlig misoppfatning at tilnavnet «Helvete i nord» kommer av de ulidelige fysiske og psykiske belastningene rytterne utsettes for. Sant nok, rittet er et helvete, men tilnavnet kommer fra noe helt annet.

Etter første verdenskrig dro arrangøren i følge med noen journalister med bil langs løypa for å se hva som var igjen etter kampene i området. I starten så det greit ut, fattigdommen og ødeleggelsene var riktignok slående, men det gikk fint an å sykle der fremdeles. Jo lengre nord de kom, jo verre ble det. Etter hvert ble likstanken uutholdelig og ødeleggelsene verre. Det hele endte med følgende beskrivelse i avisen L'Auto:

- Vi kom inn i sentrum av slagmarken. Det finnes ikke et tre, alt er flatt. Det er ikke en kvadratmeter som ikke er blitt kastet opp ned. Det er skyttergrav etter skyttergrav. Det eneste som skiller seg ut er korsene med bånd i blått, hvitt og rødt. Det er et helvete!

Se mer:De beste bildene fra «Helvete i nord»

Startliste (ekstern lenke).

Løypeinfo (ekstern lenke).

Rittet truet
På 60- og 70-tallet var det en reell fare for at brosteinen i den nordre delen av Frankrike skulle forsvinne. Med en gang arrangøren la rittet igjennom en ny landsby med brostein, sørget stedet for at veiene ble asfaltert til året etter.

Opprinnelig gikk rittet på brostein fordi det var slik veiene var bygd i området. Rittet gikk ikke på små avsidesliggende strekker med brostein, langt ut på ett eller annet jordet, slik som vi ser i dag. Hovedveiene var rett og slett brosteinbelagt, og der syklet de i sin ferd mot velodromen i Roubaix.

Årsakene til at ordførerne i de små landsbyene kvittet seg med brosteinen var fordi de var redde for at TV-dekningen av rittet ga dårlig reklame. Når hele verden fikk se hvor dårlig veiene var i området, mente de at folk ble skremt fra å gjøre investeringer der.

Rittet ble flyttet østover, uten at det hjalp. Brosteinen forsvant i rekordfart her også.

- Vi innså at om vi ikke gjorde noe, ville vi bare arrangere noe à la Paris-Tours. Fremdeles et flott løp, men ikke et unikt løp som Paris-Roubaix. Det var da vi begynte å lete etter små sideveier som ingen lenger hadde bruk for, fortalte Alain Bernard til Procycling i 2007.

Allerede på denne tiden hadde Albert Bouvet startet opp Amis de Paris-Roubaix. En slags interesseorganisasjon for rittet, for å ta vare på den lille brosteinen som var igjen. Du har sikkert sett han på TV, det er han som deler ut brosteinen til vinneren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Michel Spingler

Vendepunktet
Etter hvert så forandret ting seg. Lokale landsbyer innså hvor mye potensial det lå i rittet. Store menneskemengder kom for å se på, de drakk opp ølet på den lokale kneipa, de kjøpte all maten i butikken og tv-dekningen ga jo faktisk området reklame.

- Det var da ordførerne begynte å ringe oss fordi de hadde funnet et nytt og ukjent strekke med brostein, forteller Bernard.

Ting har forandret seg og den største trusselen mot brosteinen i dag er ikke lokale myndigheter, men klåfingra belgiere.

- Belgierne plukker med seg steinene som suvenirer i hopetall. Det er en skikkelig hodepine for oss, men jeg er sikker på at Paris-Roubaix er trygt nå og at det for alltid kommer til å være det rittet det alltid har vært, avslutter Bernard.

Les mer:Kristoff erstatter selveste Ballan!

Sviket mot sporten
I 1996 skjedde noe som sykkelsporten aldri vil glemme. På denne tiden var det Mapei som var storlaget (forløper til dagens Quick Step) når det kom til brosteinklassikere som dette, og på brosteinpariet Tilloy med over åtte mil igjen til mål kom lagkameratene Johan Museeuw, Gianluca Bortolami og Andrea Tafi seg av gårde. Det tok ikke lang tid før alle innså at dette gikk mot en trippelseier for laget til Patrick Lefevere.

Det som så skjedde var at Lefevere ringte opp til Giorgio Squinzi, sjefen for sponsoren Mapei, og spurte hvilken rekkefølge han ville ha guttene over mål. Reaksjonene var sterke. Tafi - som fikk beskjed om å bli nummer tre - hadde store vanskeligheter med å skjule hva han mente.

- Dette er ikke måten en klassiker skal avgjøres på! Mapei var garantert alle tre plassene på podiet. Dette er å lure fansen, raste Eddy Merckx i etterkant.

Det siste gjørmebadet
Rittet er til tider preget av dårlig vær, og om ikke annet så er det uansett gjørmete i området. Forrige gang det var skikkelig griseforhold, var i 2001. Da stakk Domo-rytteren Servais Knaven av med seieren. Knaven setter for øvrig rekord i antall deltakelser i år med hele 16.

Kontrasten fra gjørmen i 2001 til den stekende heten som rammet rittet i 2007, er slående. Rittet fikk en helt annen karakter og alt støvet fra brosteinen gjorde i likhet med gjørmen i 2001 rittet til et helvete. Stuart O’Grady vant det året, kanskje ikke tilfeldig siden han kommer fra Australia og burde være vant med både varme og støv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tim De Waele

Historiens beste klassiker
Bladet Cycle Sport kåret i 2007 1994 utgaven av Paris-Roubaix til tidenes klassiker. Rittet var i likhet med 2001-utgaven preget av gjørme og regn. Nåværende Kajtusja-manager Andrei Tchmil vant rittet, som beskrives som siste gangen til nå det ble kjørt på gamlemåten. Det var mann mot mann fra start til mål og det var umulig å holde styr på punkteringene og uhellene underveis. Både avdøde Franco Ballerini og Gilbert Duclos-Lassalle punkterte omtrent likt, og måtte se den sterke russeren suse avgårde.

Les mer:Jeg er sikker på at de bare kastet brosteinen ut av lasteplanet!

Der det avgjøres
Arenbergskogen regnes av mange som det tøffeste brosteinspartiet rittet byr på. 2400 meter lang og brosteinen som er så stor og stygg at flere har uttalt at «brosteinen ikke er lagt der, den er bare kastet vilkårlig rundt i gjørma».

- Du vinner ikke Paris-Roubaix i Arbenbergskogen, men det er her gruppa med vinneren blir dannet.

Ordene tilhører nå avdøde Jean Stablinski og ble fortalt til cyclingnews.com i 2004.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tim De Waele

Norsk suksess?
I fjor imponerte Thor Hushovd alt og alle. Nordmannen har hatt rittet som mål i en årrekke, men har manglet den nødvendige støtten. Denne gangen fikk han det endelig til, men utmerket støtte av et solid lag. Dessverre bommet han litt i en sving og falt fra muligheten til å kjempe med Tom Boonen og Filippo Pozzato om seieren.

Historisk sett har det aldri vært noen suksess for oss nordmenn, det stiller seg annerledes for svenskene. I 2004 vant Magnus Bäckstedt hele greia, etter å ha spurtslått Tristan Hoffmann, Roger Hammond og Fabian Cancellara inne på velodromen i Roubaix.

- Det største øyeblikket mitt som sykkelkommentator, har svenskenes mister Eurosport, Roberto Vacchi, uttalt.

Når har «Kong Magnus» lagt opp og driver sitt eget sykkellag og kaffefirma, så gjenstår det å se hva vår egen «okse», som også har sitt eget sykkellag, kan få til.

Les flere nyheter på Procycling.no!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.