Selv om Lance Armstrong ifølge USADA-rapporten på ingen måte var ny til dopingverdenen i 1999, ble det i dette året gjennomført en aldri så liten revolusjon i dopingprogrammet. Det samme programmet den amerikanske antidopingsjefen Travis Tygart beskriver som «det mest sofisitikerte noensinne».

Det amerikanske storlaget US Postal, hvor Lance Armstrong hadde kontraktfestet at han hadde påvirkningskraft på hvilke ryttere og medarbeidere i støtteapparatet som ble hentet, brukte ONCE-laget nærmest som et rekruttlag for dopingpersonell.

Les også:«Vi kunne enten dope oss, eller bli frakjørt»

Mot slutten av 1998 begynte amerikaneren å klage på laglege Celaya. Armstrong mente ifølge Jonathan Vaughters vitnemål at legen var for konservativ når det kom til dopingbruk.

- Jeg kan like godt kjøre ren, selv om han bare skal gi deg en koffeinpille ønsker han å måle temperaturen din, skal Armstrong ha uttalt.

Rekrutterte ONCE-personell
Og endringer det ble det foran 1999-sesongen. Inn kom Johan Bruyneel som ny lagsjef. Med seg over til Armstrongs lag tok Bruyneel med seg viktige folk i ONCE-laget. Både legen Luis Garcia del Moral og treneren Jose «Pepe» Marti fulgte med Bruyneel.

Jonathan Vaughters merket raskt endringer i lagets dopingprogram. Dr. del Moral sørget for at rytterne injiserte EPO med jevne mellomrom. Det førte til at flere ryttere fikk beskjed om å gå rundt med langermede skjorter for å skjule stikkmerkene.

Les også:Lance til doplege: - Kan jeg betale kontant?

Men der Celaya tidligere hadde lekt trener og prøvd å se hvordan rytterne kunne klare å utvikle seg uten å bruke ulovlige midler, hadde del Moral et mer brutalt syn på hvordan ting skulle gjøres.

- Da del Moral kom på årets første treningssamling i Solvang hadde han med seg et excelark, og etter å ha snakket med hver enkelt rytter hadde han etter møtet satt opp en spesifikk dopingplan på arket. «Dette er når du skal starte med veksthormoner og dette er når du starter å ta EPO», forklarer Vaughters.

Og lederen for det hele, han som holdt oversikt over den utstrakte dopingbruken var Johan Bruyneel.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gikk rundt og holdt system på dopingverdier
Belgieren, som helt frem til USADAs dom mot ham, styrte Radioshack-laget, var ekstremt opptatt av rytternes hematokritverdier. Vaughters sier også at Bruyneel hadde stor kunnskap om doping og visste godt hvilke effekter trening, konkurranser og EPO hadde på hematokritnivået.

På den tiden var maksgrensen for hva som var lovlig hematokritnivå på 50 prosent. For å forsikre seg om at ingen av lagets syklister steg over denne kritiske grensen, forteller Vaughters at Bruyneel ofte gikk rundt med en liste som inneholdt verdiene rytterne hematokritverdier under Tour de France 1999.

Den nåværende Garmin-stjernen husker godt at lagets klatrere lå nærme grensen for hva som var lovlig, noe som var høyt målt mot verdier på 42-43 som de hadde hatt tidligere på året.

Men laget møtte på problemer kort tid etter. En dopingtest som skulle avsløre EPO-bruk var under utvikling og risikoen for å bli tatt økte betraktelig om ikke laget endret på dopingstrategien.

Bloddoping ble innført
De kloke hodene i laget ble enige om at kursen måtte endres delvis. Istedenfor å basere seg på EPO, testosteron, kortison og veksthormoner alene, innførte de et nøye planlagt bloddopingsprogram.

Etter at Tyler Hamilton hadde vunnet Criterium du Dauphine i 2000 fikk han besøk av Johan Bruyneel. Den belgiske sjefen forklarte den amerikanske klatreren om behovet for et nytt dopingsystem.

Sammen med Ken Livingston og Lance Armstrong satt han seg på et privatfly som tok dem fra Nice til Valencia. Der hastet de videre til et hotellrom og tok ut en halv liter blod, som de senere fikk satt inn i kroppen igjen under Tour de France.

Med den nye dopingmetoden innført i laget, en metode det ikke fantes noen test som kunne avsløre på den tiden, var Johan Bruyneel godt i gang med å lede sitt nye superlag til topps. Armstrong kunne innkassere sin andre strake Tour de France-tittel.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ferrari til «alle»
Men det stoppet ikke der. Lance Armstrong hadde nemlig et ess oppe i ermet. Hans personlige trener/dopingrådgiver Michele Ferrari var best i klassen når det kom til hvordan å kombinere doping og trening for å få best mulig effekt.

Nå ønsket Armstrong å gi lagkameratene muligheten til å nyte godt av italienerens kunnskap. På en åpen treningssamling før 2001-sesongen var italieneren invitert.

Johan Bruyneel introduserte legen til rytterne og ga hver enkelt av dem muligheten til å ha et individuelt møte med han og ansette han mot en betaling på en viss prosentandel av deres lønn.

Flere av Armstrongs viktigste hjelperyttere ble etter hvert involvert med Ferrari og Tyler Hamilton beskrev i boken «The Secret Race» hvor viktig Ferrari var.

- EPO-testen er et godt eksempel på hvor stor fordel Ferrari var for oss. Det tok antidopingjegerne flere år og flere millioner dollar å utvikle en test som kunne avsløre EPO i urin og blod. Det tok Ferrari fem minutter å finne en måte å unngå problemet på.

- I stedet for å injisere EPO inn i underhuden, injiserte vi mindre doser rett inn i blodåren. Dette gjorde vi hver kveld. «Glow-tiden» (da det kunne avsløres, vår anm.) var minimalisert. Vi kalte det mikrodosering, skriver Hamilton.

Svindellaget
Selv om laget fikk en skrekkopplevelse da Lance Armstrong testet positivt på EPO under Sveits rundt i 2001, og ifølge USADA-rapporten måtte bruke sine kontakter i UCI til å dekke over den positive testen, var dopingprogrammet nå så godt implementert at det hadde blitt en rutine.

År etter år så flere av lagkameratene at Armstrong dopet seg, de gjorde det samme selv, og amerikaneren gikk til topps i Tour de France hvert eneste år, helt til han la opp i 2005.

Med Armstrong som den ivrige lederen i ryttergruppen, del Moral, Pepe og Ferrari som legepersonale som kunne gjennomføre dopingen og Bruyneel som den øverste sjefen, mannen som hadde oversikt over alt som foregikk og passet på at ingen av rytterne skulle være i fare for å teste positivt, utviklet US Postal det mest avanserte dopingprogrammet amerikanske antidopingmyndigheter har sett noensinne.

Slik svindlet de altså til seg store premiepenger og bedro en hel sykkelverden.