Du leser nå Nettavisen-sportens artikkelserie «Sportsintervjuet», der kjente idrettsprofiler svarer på minst 20 spørsmål om løst og fast.

Neste person ut ble blant annet kåret til årets kvinnelige trener i 2018, og har vunnet både EM, OL og VM som aktiv spiller med Norges landslag.

I dag er hun en av Norges aller mest respekterte fotballtrenere.

Hva tenker du på om dagen, Hege Riise?

- Hmm… Jeg tenker på spillertropp 2020 og jeg tenker på jobb.

- LSKs herrelag er på trenerjakt. Tror du at du er en kandidat?

- Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror ikke de nødvendigvis har det tankesettet heller. Men det hadde jo ikke vært noe i veien for at jeg kunne bidratt der, men selvfølgelig: Det er en kultur der det er vanskelig å snu om på femøringen, og da må man tilrettelegge godt for at det skal bli en suksess.

- Hva slags tilrettelegging tenker du på da?

- Det må være et team rundt, det må være noen som støtter oppunder prosjektet. Det ville blitt et kjør utenfor banen. Internt ville det nok gått greit, men det hadde blitt mye mas med media. Selvfølgelig, dette vet man ikke, men det blir nok med de (mannlige) kandidatene jeg har lest om i avisene.

- Vi har hørt at Even Pellerud som Lillestrøm-trener hentet deg inn som dødballekspert for LSKs A-lag. Stemmer det? Hvordan var reaksjonene den gangen?

- Jada, det stemmer det. Vi hadde en konkurranse med Jan Ove Pedersen som var en av stjernene i LSK da. Vi hadde en konkurranse på ferdighetsnivå, jeg tror han slo meg med ett poeng eller noe sånn. Reaksjonene var ganske delt, det ble vel mer en gimmick enn noe annet – ikke veldig seriøst.

- Skeid har gått ut og bedt kvinner søke på den utlyste stillingen som A-lagets hovedtrener. Hva slags tanker gjør du deg om det?

- Jeg tenker at det er en kul stillingsannonse. I det minste et ønske om å gjøre noe annerledes. De tør å gå i bresjen. Det er mulig å få det til.

- Er det en stilling du er interessert i?

- Ikke nå, jeg er i en posisjon med LSK hvor vi skal spille Champions League og sånn fremover. Det er mye jeg synes er gøy, men det å spille på internasjonal arena er ekstra givende.

- Hva er det beste med å leve et liv i idrettens verden?

- Det er jo at man brenner for noe, at man har en stor interesse for noe. Da blir det mer som en hobby og interesse enn noe annet.

- Hva er det verste med å leve et liv i idrettens verden?

- Det blir jo nesten litt det samme da. Man er så engasjert at det tar all tiden da egentlig. Det å sette grenser med tanke på tidsbruk er kanskje det mest utfordrende.

- Klarer du å sette grenser, da?

- Jeg mestrer vel det ok, jeg er i alle fall veldig bevisst på det.

- Hvilken egenskap hos andre setter du pris på?

- At de er menneskelige. Det er jeg veldig glad i.

- Hvilken egenskap hos deg selv er du fornøyd med?

- Jeg er fornøyd med at jeg føler at jeg kommer godt overens med veldig mange folk, og jeg møter veldig mange forskjellige folk i arbeidet mitt.

- Hvilken nålevende idrettsperson ser du mest opp til?

- Birgit Skarstein – hun er et forbilde. Alt som har med verdier å gjøre, alt hun står for. Det virker så gjennomsyra, så troverdig. Det tror jeg på, liksom.

- Hvilken nålevende idrettsperson har du lite til overs for?

- Nei, jeg føler ikke at jeg akkurat er der… Jeg er veldig for en fair idrett da, for å si det sånn.

- Hvis du fikk all idrettsmakt i morgen, hva hadde du endret på?

- Jeg er jo i fotballen, selvfølgelig. Det måtte vært å jobbe mot likestilling og rettferdighet. Like muligheter til aktivitet – og det gjelder selvfølgelig alle idretter. Alle skal ha like muligheter.

- I ditt hode, hva er de viktigste egenskapene man må ha for å lykkes som fotballtrener?

- Det er vanskelig å svare på. Det har litt med personlighet å gjøre, og det er mange forskjellige typer som lykkes. Jeg tror den genuine interessen, ikke bare for spillet, men også gruppa man leder. Man må like å lede, og man må bry seg om de man har (i klubben).

- Du har vært svært suksessfull både som spiller og trener. Hva har gjort deg mest stolt?

- Jeg er stolt av det jeg gjorde i år. Jeg er stolt av det jeg har fått til som hovedtrener. Men det er klart, den dedikasjonen som spiller var ekstrem. Det å oppnå et VM-gull i 1995, OL-gull i 2000 og EM-gull, det er helt ekstraordinært. Det er vanskelig å toppe det.

- Hvordan synes du satsingen på kvinnefotballen i Norge fungerer?

- Den er jo på klar vei fremover, og det er veldig gledelig. Produktet er bra, profilene er flere, landslaget gjorde det bra i VM, så jeg vil si at man ser klar fremgang der. Markedsmessig også, at for eksempel Trondheim Ørn blir Rosenborg – det bidrar… Det er jo et løft i Norge nå.

- Du har jo opplevd en sorg som er større enn det de fleste er nødt til å takle i livet sitt (Hege Riise mistet sin samboer under fødselen av deres datter i 2010 red.anm). Hvordan motiverer man seg til å fortsette etter noe sånn?

- Det er ikke så vanskelig. Man er veldig bevisst på hva som er gøy, og så er det ikke alt som er like gøy der og da. Men på sikt får man tilbake gleden med det som har vært livet, og det å komme tilbake å møte folk var viktig for meg. Det å kjenne at man er i gang igjen med livet, så er premissene iblant litt annerledes, men alt går så lenge man har noe man higer etter. Så tar det den tiden det tar å komme i gang igjen, selvfølgelig.

- Og din datter, er det grunn til å tro at vi har en gryende fotballstjerne der?

- Absolutt ikke. Der får vi kanskje en musiker! Vi får håpe det. Hun har ikke arvet fotballinteressen til mor, det er min greie. Hun har sitt – og det er helt i orden.

- I LSK har dere store Champions League-ambisjoner neste år, har jeg forstått?

- Vi synes det er gøy å utvikle oss. I Champions League kan vi møte kanonene, men vi kan også møte lag fra andre nasjoner som er litt like som oss. Den variasjonen er viktig, det er utvikling. Det går litt fortere, det er andre omstendigheter, man møter større kynisme blant annet. Man lærer så mye av Champions League, det er vanvittig gøy.

- Hvis du ser tilbake i tid - hva er du mest stolt av fra livet ditt?

- Jeg har en datter som snart fyller ni år, det er en utrolig opplevelse. Det som jeg har vært med på da, med både landslag og de forskjellige klubblagene rundt omkring. Jeg ville ikke byttet det ut mot noe. At man også har vunnet både EM-, OL- og VM-gull, det setter jo perspektiv på det jeg har fått være en del av: nemlig idretten.

- Hva håper du vil prege livet ditt de neste ti årene?

- Den samme interessen og dedikasjonen med det jeg driver med – uansett hva det er. Selvfølgelig også at jeg beholder energien og helsen til å gjøre akkurat det.