Du leser nå Nettavisen-sportens artikkelserie «Sportsintervjuet», der kjente idrettsprofiler svarer på minst 20 spørsmål om løst og fast.
Neste person ut er tidligere fotballspiller, og nåværende Champions League-reporter for Viasat, Jan Åge Fjørtoft.
- Hva tenker du på om dagen?
- Hva tenker jeg på om dagen .. det er logistikk, jeg tenker at jeg skal forberede meg til de neste Champions League-kampene der jeg skal være tre dager i Liverpool (intervjuet med Fjørtoft ble gjort i forkant av Liverpools oppgjør mot Napoli, red.amn). Det er alltid hyggelig, det er alltid hyggelig å komme til Liverpool. I tillegg har jeg et kommunikasjonsselskap som jeg driver. Denne uken var høydepunktet da vi hadde en stor kvinnekonferanse i Oslo, så det har jeg brukt mye tid på i hodet mitt. Nå er det hyggelig å se at det gikk bra.
- Hva er det beste med å leve et liv i idrettens verden?
- Det er å få lov til å jobbe med sin lidenskap, med sin hobby og med noe så mange mennesker har en mening om. Jeg har fått lov til å jobbe på mer eller mindre profesjonelt nivå nå siden jeg var 17 år. Så, det er 35 år i forskjellige roller og det føler jeg er et stort privilegium, det å få følge det som var min guttedrøm. Det er noe mange gutter og jenter har som barndomsdrøm, og at jeg i en alder av 52 fortsatt kan få lov til å jobbe med det er et stort privilegium, synes jeg.
Les også: Sportsintervjuet: Mads Hansen
Les også: Sportsintervjuet: Camilla Herrem
Les også: Sportsintervjuet: Kjetil André Aamodt
- Hva er det verste med å leve et liv i idrettens verden?
- Nei, det kommer jeg ikke på .. jeg bruker ikke begrepet «verste» i idretten. Det jeg kanskje opplever innen andre roller jeg har i idretten, og som da blir det verste, er å se at idrettsledere gjør alt de kan for å ødelegge noe av det fineste som finnes. Nemlig, sport og aktivitet. Det er det verste med å leve med idretten, i og med at jeg har levd i tre år som rådgiver for visepresidenten i WADA (Linda Hofstad Helleland red.amn) .. så det må være det verste.
- Hvilken egenskap hos andre setter du pris på?
- Ærlighet. Jeg er veldig opptatt av at folk er ærlige. At folk er krasse og veldig uenige med meg, det gjør meg ingenting. Jeg synes det er mange sider av livet som kan løses med god humor. Så, hvis en god latter forlenger livet, så blir jeg gammel.
- Hvilken egenskap hos deg selv er du fornøyd med?
- Det er at jeg er veldig nysgjerrig og vitebegjærlig. I tillegg er jeg ganske flink til å definere mål og konsekvens. Det er mange mennesker som er flinke til å sette seg store mål, men jeg er flink til å både ha mål og å vite hva som kreves. Det har jeg tatt med meg fra det aktive idrettslivet. Dersom jeg satt meg et mål, så måtte jeg trene. Det samme er det i mitt nye liv, da jeg ble pensjonist som 35-åring, så må man lære og trene for å bli flink til noe. Dette gjelder også for målene etter karrieren, og er noe av grunnen til at mange av mine kolleger, og jeg har ganske god oversikt på dem, ikke har det så bra. Jeg tror ikke er de er spesielt happy, fordi de ikke er gode nok til å trene på et nytt liv, og det de skal bli flinke til etter fotball.
- Hvilken nålevende idrettsperson ser du mest opp til?
- Å se opp til noen var noe man gjorde som liten. Jeg hadde Marco van Basten som mitt store idol da jeg spilte selv, og så møtte jeg ham på et prosjekt. Jeg tenkte «han må jo være 20 år eldre enn meg», men så var han nesten på samme alder! Det var veldig veldig overraskende. Den jeg er mest imponert over nå, og det er nok fordi jeg opptatt av spisser, det er sikkert Robert Lewandowski. Men jeg vil ikke kalle det å se opp til ham, jeg har det ikke slik som da jeg var yngre.
- Hvilken nålevende idrettsperson har du lite til overs for?
- Det er helt umulig å svare på. Man kan se en utøver utenfra, men du vet ikke hva slags type det er. Akkurat nå har jeg vært med på å hjelpe visepresidenten i WADA med en bok med tittel «Ren idrett, skittent spill». Når vi har fått summert opp disse tre årene, så ergrer det meg noe grusomt at visse type ledere får styre noe av det fineste på jord. Det må vi gjøre noe med, og det krever at vi vil bidra. Så får vi se om vi på sikt klarer det.
- Hvis du fikk all idrettsmakt i morgen, hva hadde du endret på?
- Da hadde jeg, først og fremst, ordnet det at man på organisatorisk nivå gjorde at utøverne fikk en mye viktigere stemme, og stemmerett i internasjonal idrett. Man må gjerne kombinere det med myndigheter, og valgte representanter, og da understreker jeg «valgte», fordi IOC er ikke valgt, de er utpekt. Da må vi få mennesker som vet hva idrett dreier seg om, og en større andel utøvere som får ha stemmerett. Et eksempel på dette er WADA, der har ikke utøverne én stemme og det er selvsagt helt håpløst, og ikke i tråd med noe vi er vant med i vårt samfunn. Der handler det om åpenhet og demokratiske prosesser.
- Hvis du ser tilbake i tid - hva er du mest stolt av fra livet ditt?
- Oi, det var et stort spørsmål! Jeg tror det jeg er mest stolt av at jeg har tre barn som ser ut som de har blitt OK folk. Det har jeg noen prosenter ære for sammen med min kone, og sikkert andre mennesker rundt dem. Det går nok på slike ting. Hva angår idrett, så er jeg nok mest stolt av at en guttegjeng fra bygdene på 90-tallet klarte å oppnå det vi gjorde på landslaget med Drillo.
PLUSS: Dette er de 12 beste Premier League-lagene gjennom tidene
- Hva håper du vil prege livet ditt de neste ti årene?
- Utvikling. At jeg stader utvikler meg, at jeg stadig får jobbe med unge mennesker som er flinkere enn meg på mange områder og som jeg kan lære av. Kanskje jeg kan bidra med mine erfaringer, som gjør at det blir en god miks.
- Hva var bunnpunktet i fotballkarrieren?
- Julaften 1993! Jeg hadde gått en lang periode uten å score for Swindon, de hadde knust overgangsrekorden sin for å signere meg. Jeg var ute i kulden, bokstavelig talt, for julaften klokken 15 spilte jeg reservelagskamp mot Wycombe Wanderers. Det var på en åpen bane som overhodet ikke skjermet for kulde eller vind, det er en av de type banene der du har 70 andre baner rundt på samme område. Jeg hadde åtte gensere på meg, jeg var banens desidert dårligste og da jeg kom hjem i fem, halv seks-tiden engelsk tid, så jeg Sølvguttene var ferdige da jeg kom inn døra. Jeg åpnet døra og hele familien min hadde kommet fra Norge. Da så de et ansikt som var helt forfrossent etter opplevelsen. «Titt på meg nå, for det går ikke an å komme lengre ned i en fotballkarriere», sa jeg. Det finner jeg ikke på engang! Så, helt bokstavelig, julaften i 1993!
- Du har gått fra å bli intervjuet til å intervjue i din karriere. Hvordan har den endringen vært?
- Det har vært slik som alle andre oppgaver man må løse. Det må forstås, man må lære av de beste. Jeg var heldig, for i løpet av min karriere fikk jeg jobbe mye med Sky i England. Der fikk jeg jobbe med Richard Keys og Andy Gray, som på mange måter var med å finne opp en ny måte å formidle fotball på. Og så er det erfaringer, der man gjør ting som er bra og ting som er dårlige. I tillegg er det nok en fordel for meg at jeg kan komme litt inn i hodet på den jeg skal intervjue. Jeg klarer de vanlige spørsmålene, men jeg husker tilbake til da jeg selv var spiller og tenkte «hva skal jeg svare på det?» Samtidig så sier jeg ikke at jeg ikke er en av de som spør «hva føler du nå?», men jeg liker å sette personene jeg intervjuer inn i en verden, og at de da skal forklare hvordan det er å være i den verdenen.
Les mer: - Manchester United står klar til å legge inn bud på Erling Braut Haaland
- Dette er morsomt, fordi jeg intervjuet Erling Braut Haaland nå sist da han skulle skyte straffe mot Napoli. Det hadde han gjort også noen uker i forkant, og på akkurat samme keeper. Så jeg sa «her står italienerne rundt deg, du skal skyte straffe igjen, det er samme keeper ..», og så ser jeg på Erling og det er tydelig at han ikke hadde tenkt på det, han skulle bare score mål, han! Men da fikk vi han inn i den andre verden der vi andre kanskje tenker. Mens denne 19-åringen, jeg så det i øynene hans at han tenkte «dette har jeg ikke tenkt på». Så å få ta med seeren inn i den verden .. jeg husker at jeg intervjuet Mats Hummels en gang, og sa «du har gjort en stor feil, du kommer inn i garderoben og ser deg rundt, og de vet at du har gjort den feilen; hva tenker du da?» Og så begynner han nesten å gråte, han hadde tårer i øynene, det var helt forferdelig. Dét tror jeg er fordelen når du kommer fra fotballen, men igjen, å være opptatt av å lære av gode og dårlige intervjuer.
- Du får ofte kloa i noen av de største profilene etter CL-kampene. Har du et spesielt triks?
- Igjen, det handler om gode forberedelser. Viasat, i det store sirkuset som er Champions League, til tross for at de er den eneste kanalen som har vært der siden starten av Champions League, så er det klart at vi er en juniorpartner sammen med andre. Da handler om å bygge allianser, være tilstede, være lidenskapelig tilstede og vite at .. altså, om du ser på friidrett der utøverne kommer på rekke og rad, sammenlignet med det så er Champions League og Premier League helt sirkus. Det er en jungel. Da må man være så godt forberedt, og inni mellom ha flaks. Av en eller annen grunn så er det de som er best forberedt som også har mest flaks. Det handler igjen om å forstå, lære, analysere og lage seg riktig strategi. Vær hyggelig når du skal det, og vær kravstor når du må det. Dette vet du litt om selv når du skal få tak i intervju, men i Champions League er det så voldsomt. Fra klubb til klubb er det også forskjellig, og man har ulike pressesjefer og spillere skal plutselig ha muligheten til å si ja eller nei. Så, det er helt annerledes enn det man for eksempel ser i USA der de skjønner mediearbeidet er en del av jobben. Det skjønner ikke europeiske klubber.
- Hvilket intervju husker du aller best fra din karriere?
- Begge har tilfeldigvis noe med Liverpool å gjøre. Det ene var semifinalen der det var kamera tilgjengelig, jeg velger å si det sånn, som jeg visste vi kunne kjøre direkte på. Det stod akkurat der jeg visste at Liverpool kom til å bli hyllet etter kampen dersom de gikk videre (mot Roma, red.amn). Fansen deres stod der, og jeg skulle egentlig bare sende en rapport hjem derfra. Sammen med vaktsjef i Norge og undertegnede så laget vi 16 minutter der vi hadde alle Liverpool-spillerne, på rekke og rad, som løp inn. Det var veldig gøy. Det andre er Champions League-finalen der Klopp finner ut at han skal synge hos meg. Det var også noe jeg husker veldig godt.
- Du er blitt del av et ikonisk Champions League-øyeblikk (lets talk about six med Klopp), for Liverpool. Hvordan tenker du om det?
- Jeg tenker at jeg i en halvtime jobba med han som var UEFA-representant, for å prøve å overtale ham til å gi meg Klopp først. Han var italiener, så jeg kjørte mye på at Viasat hadde vært der alltid og jeg hadde sett alle kampene til Liverpool den sesongen. Så tenkte jeg på at Klopp føler seg trygg når han er i den settingen hos meg. Selv om han kan være kritisk, så vil jeg han ikke vondt, ikke sant? Det er ikke det jeg er ute etter når man har vunnet Champions League-finalen. Så husker jeg hvor nervøs jeg var, fordi jeg visste at den seansen med Klopp var gull, så jeg tekstet hjem til Norge hvor det ikke hadde vært på ennå. Jeg visste at i det øyeblikket kom på så ville jeg få x antall reaksjoner på tekstmeldinger og Twitter. Og så var jeg livredd fordi det skjedde en gang med et Mourinho-intervju at det forsvant i løse lufta. Selv om man har gjort tusenvis av intervju, så husker du den gangen et intervju forsvant. Så fikk jeg en tekstmelding fra vaktsjef Sjur Molven som hadde sett starten, og skulle sende det på lufta i Norge, og han skrev: «nå skjønner jeg hvorfor du var nervøs», det var gøy og en god følelse.
Og epilogen på denne historien er at da jeg var ferdig med intervjuet, så tenker jeg «dette var bra, så kult at vi fikk til dette», og så møter jeg min kollega som fikk Klopp etterpå. Så jeg spør «hvordan var han hos dere?«, og han svarte «hva mener du? Han var helt normal». Det sier noe om Klopp som følelsesmenneske, som klarer å gå inn og ut av den typen roller. Det er Klopp på sitt beste, egentlig.
- Nøkkelen med selve synging er, for du ser ikke meg, men når han begynner litt så synger jeg litt med for å få ham i gang. Heldigvis så skjønner jeg etter et sekund at jeg ikke kan synge sammen med ham. Da er det en liten periode der jeg bare står der med mikrofonen, han kunne jo ikke bare dra en strofe, han måtte jo dra hele refrenget, ikke sant? Det var gøy! Generelt så er de mest vellykkede intervjuene når folk kan sitte under Champions League og se en genuin glede over mål, over seier osv. Jeg har bare én gang i Champions League fått lov til å gjøre flash-interview ute på banen, jeg tror det var i semifinalen og det var helt fantastisk. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det hele tiden, det vil nok de fleste reportere, men da vet man at man får vise frem gleden spillerne har.
- Den er viktig for de som ser Champions League, for mange av dem tror dette er superstjerner, hvilket de er, men at de har glemt hvem de er. Det er helt motsatt! Andy Robertson spilte i skotsk tredjedivisjon for noen år siden, det har han ikke glemt. Salah har ikke glemt at da han var i Basel så lurte de andre spillerne på om han måtte være med på treningen fordi han gjorde treninga for dårlig. Dette er spillere med plusser og minuser, personer med plusser og minuser, gode og dårlige egenskaper, nervøsitet, og å få formidle dette synes jeg gjør spillerne ennå større. Det hadde vært fint om UEFA og klubbene kunne fått til dette, men dessverre så er det media som ødelegger fordi de er ute etter å «ta dem». Da blir klubbene redde og det går ut over alle.
- Har du blitt gjenkjent av Liverpool-supportere for det øyeblikket?
- Ja, det blir jeg. Og det er gøy! Jeg har fulgt Liverpool lenge også , og det som skjedde i Roma ble vist frem på sosiale medier. Det er resten større «reach» der enn på TV når sendingen er over, og folk tenker de skal gå til sengs. Det blir jeg, men jeg skal ikke påberope meg «Beatle-mania» i Liverpool, det går bra, haha!
Les mer: Dette er gruppene til Fotball-EM 2020
- I 2012 hevdet Øystein Spetalen at han kunne ha kjøpt Liverpool i 2006. Det har blitt ryktet at du var tiltenkt en sportslig rolle i klubben, dersom dette skjedde. Kan du fortelle mer om dette?
- Ja, det er en morsom historie, og da må vi ta hele! Øystein Spetalen ringer meg og sier at han skal gjøre en «due dilligence» på Liverpool. Han sier at han har fått alle papirene og at Liverpool var teknisk konkurs, men det var selvsagt ingen bank som turte slå Liverpool Football Club konkurs. Så sier jeg til Øystein: «skal du bli Liverpool-eier, så skal jeg i hvert fall være sportslig ansvarlig fra styret!». «Jaja», svarer Øystein, og jeg tenkte ikke mer på det. Så gikk det tre måneder og var på Sunnmøre, så ser jeg forsiden av VG: «SPETALEN OG STORDALEN KJØPER LIVERPOOL - JAN ÅGE FJØRTOFT BLIR SPORTSDIREKTØR». Jeg visste at det ikke var helt sant, men det var ganske morsomt. Så ringer jeg Øystein og sier «om du klarer å få Petter Stordalen til å ikke si noe, så kan vi ha det veldig gøy i noen dager nå». Det synes han var en kjempemorsom sak, og vi klarte å ikke si noe. Epilogen på den historien er at VG ringer Idar Volvik, og han er i storform! Han er rik, veldig rik, og VG ringer og sier «hei, det er fra VG, jeg vet ikke om du forsiden vår» og han svarer «det gjorde jeg, det gjorde, du store min, kjøpe Liverpool!», og så sier VG-journalisten «er dette noe du kunne tenkt deg å være med på?» og Idar Volvik svarer «nja, det er vanskelig å si over telefonen, men jeg kunne vel vært med med hundre millioner!» Det er en bra oppsummering på hele den historien.
- Du har blant annet blitt kritisert for å ikke være «uavhengig journalist», og mange mener du er for pågående med intervjuobjektene dine hva angår klemming for eksempel. Hva tenker du om det?
- Som alle andre som mener noe, og om noe oppfatter ting slik, så må man se hvor langt man kan gå. Deretter må man finne en balanse mellom ens egen stil, en balanse med nærheten til intervjuobjektene. Der har nok jeg en litt annen tilnærming enn en som har utdannet seg i Volda. Da må man finne balansen mellom disse tingene, og se hva man kanskje kan gjøre for at det fremstår på en bra måte. Så må jeg finne balansen på å være meg som person, og gjøre det som forventes av en intervjuer. Det er en balanse også med tanke på hvem som forventer hva, men denne typen ting er også ting man alltid vil diskutere med det teamet man har rundt seg i Viasat, og se hvordan vi kan fremstå på en best mulig måte. Men, som alltid, så handler det om å finne balansen til sin særegenhet og hvor langt man skal tørre å gå. Noen ganger treffer man, noen ganger treffer man ikke. Sånn er det.
- Hva er den største myten om Jan Åge Fjørtoft?
- Nei, det må nok du spørre andre om. Jeg driver med mine ting, så det må du spørre andre om. Jeg hører stadig ting om meg selv, men det kommer fra å ha vært en profil i en næring, en business som kanskje er den mest populære i verden. I tillegg har jeg hatt min landslagskarriere og spilt i utlandet, så jeg får stadig høre ting om det. But that’s part of my life. Jeg vet uansett hva som stemmer, og ikke stemmer.
-Hva håper du folk kommer til å huske deg for den dagen du ikke lenger er blant oss?
- Hehe, nei .. jeg håper man tenker at Jan Åge var en person som var entusiastisk og i godt humør, slik hadde vært fint å bli husket som. Og så håper jeg man tenker at jeg var uredd og turte å følge både mål og drømmer, og når du kommer fra en liten bygd med innbyggertall på 900 så skal ikke fortelle meg at det ikke er lov å følge drømmene sine, uansett hva de er. Generelt er jeg svært lite opptatt av hvordan jeg kommer til å bli husket, jeg er mer opptatt av at folk vil være med meg på både målene og det jeg ønsker å oppnå i dag.
LES OGSÅ: Slik endte Eliteserien 2019
- Dersom jeg skal si én ting som jeg tror folk tror om meg, det er kanskje ikke en myte, men jeg tror folk tror at jeg er flink til å feire når jeg har oppnådd noe og er tilfreds. Men det er helt motsatt! En av mine største ting er at når jeg er ferdig med noe, så er jeg ferdig med det. Det var en del av styrken da jeg var fotballspiller også. Dersom jeg var på juniorlaget og scoret mål der, så så jeg etter A-laget. Da jeg var på A-laget til Hødd og scoret mange mål der, så lette jeg etter en ny arena for å bli bedre. Slik er jeg blitt nå også. For eksempel når folk spør meg «hvordan var det etter intervjuet med Klopp?», jo det skal jeg fortelle deg! Jeg prøvde å komme meg vekk fra stadion, jeg fant ingen bil å sitte på med og stod mer eller mindre og haiket på motorveien i Madrid! Så, det var hvordan man feiret det intervjuet!
