*Nettavisen* Sport.

Sportsintervjuet: Jon Rønningen

Jon Rønningen om depresjonen, angsten, hvordan han kom seg opp igjen og om den gangen han følte seg fintet ut av Fredrik Skavlan.

10.12.19 13:30

Du leser nå Nettavisen-sportens artikkelserie «Sportsintervjuet», der kjente idrettsprofiler svarer på minst 20 spørsmål om løst og fast.

Neste person ut er tidligere bryter, verdensmester og olympisk mester Jon Rønningen.

- Hva tenker du på om dagen, Jon Rønningen?

- Nå er det jo snart jul, så nå går det mest i de tankene, med juleforberedelser, julegaver og slike ting.

- Hva er det beste med å leve et liv i idrettens verden?

- Det er nok den frie rollen med mye trening. Det aller beste er jo mellom øktene når man kan slappe av, få behandling, massasje og sånne ting. Og så er det selvfølgelig det å være en del av et miljø og et team.

- Hva er det verste med å leve et liv i idrettens verden?

- Det verste er vel hvis ting ikke funker og man ikke klarer å oppnå det man ønsker å oppnå når det gjelder form og prestasjoner.

LES OGSÅ: Erik Thorstvedt gruet seg til å gi sønnen et trist budskap. Det som skjedde da, glemmer han aldri

- Hvilken egenskap hos andre setter du pris på?

- Det å være seg sjøl, være jordnær, ikke være så høy på seg sjøl. Jeg liker folk som har beina plantet på jorda.

Klikk på bildet for å forstørre.  

- Hvilken egenskap hos deg selv er du fornøyd med?

- Som idrettsutøver var nok den beste egenskapen at jeg var veldig dedikert til det jeg holdt på med. Jeg var veldig nøysom og god til å planlegge dagene mine. Det var vel egentlig den aller beste egenskapen min, tror jeg.

Våren 2020 kommer Thomas Hansvoll med en ny dokumentar om Jon Rønningen:

- Hvilken nålevende idrettsperson ser du mest opp til?

- Det er flere. Jeg har ingen favoritter, men hvis vi tar sommeridrettene er det selvfølgelig Karsten Warholm. Og så er jeg veldig imponert over Ingebrigtsen-brødrene. Når det gjelder vinter, så er jeg Klæbo-fan. Etter at Northug la opp er det Klæbo som har blitt favoritten. Jeg liker sånne utøvere.

- Hvilken nålevende idrettsperson har du lite til overs for?

- Det er ingen jeg kommer på som jeg har lite til overs for, men det må vel bli en eller annen på Manchester United. Jeg er jo Liverpool-fan.

- Hvis du fikk all idrettsmakt i morgen, hva hadde du endret på?

- Jeg tror ikke jeg passer til å være noe idrettsmakt. Jeg tror ikke jeg kler å være i en sånn rolle i det hele tatt. Men det viktigste for en som har makt er å få bort alt som har med korrupsjon og doping å gjøre. Det er det viktigste. Og at idretten skal være så sunn og frisk og ærlig som mulig, uten at det er noen korrupte idioter eller andre som forstyrrer.

- Hvis du ser tilbake i tid - hva er du mest stolt av fra livet ditt?

- Jeg vet ikke om jeg har så veldig mye å rope så høyt om når det gjelder å være stolt. Jeg har jo hatt en veldig tung periode, som jeg ikke var så stolt over i det hele tatt. Men det er klart at hvis man tar fra idretten, er det alle de gullene jeg tok. Både i OL, VM og EM. Jeg setter de like høyt - alle de fire gullene. Så er jeg veldig stolt av gutta mine. Jeg har jo fem gutter og er veldig stolt av alle de.

Klikk på bildet for å forstørre. OL-MESTER: Jon Rønningen tok OL-gull både i Seoul i 1988 og Barcelona i 1992.

OL-MESTER: Jon Rønningen tok OL-gull både i Seoul i 1988 og Barcelona i 1992. Foto: Inge Gjellesvik (NTB scanpix)

- Hva håper du vil prege livet ditt de neste ti årene?

- Nå er jeg jo litt inne på flere prosjekter. Jeg reiser litt rundt og holder foredrag om psykisk helse, hovedsaklig. Av og til har jeg noen foredrag for noen bedrifter sammen med en kollega av meg. Men de fleste av de foredragene jeg holder selv, går ut på psykisk helse. Det er det jeg håper jeg kan være med og bidra med i fremtiden også. Innenfor psykiatrien er de veldig godt på vei i forhold til for 20 år siden, da det ikke var så veldig åpent som det er nå. Man ser at personer er mer åpne i dag, men det er fortsatt en veldig lang vei å gå. Så jeg håper at jeg kan være med å bidra innenfor det feltet der.

- For drøyt to år siden valgte du å stå fram og fortelle om depresjon, pillemisbruk og selvmordsplaner. Hvordan har du det nå?

- Jeg har det mye, mye bedre. Det er klart at jeg har det. Jeg fant ut at den beste medisinen var egentlig å være åpen og fortelle om det. Det var en veldig stor lettelse å få til det. Jeg merker når jeg holder de foredragene og forteller, at det gjør meg veldig godt. Men jeg vet jo at jeg fikk stilt en diagnose, som er tilbakevendende tung depresjon og sterk angst. Det vet jeg at jeg må leve med, men jeg takler det mye bedre nå enn jeg gjorde for 10-15 år siden.

Klikk på bildet for å forstørre. ÅPEN: - Jeg fant ut at den beste medisinen var egentlig å være åpen og fortelle om det, forteller Jon Rønningen, som sier han har det mye bedre i dag.

ÅPEN: - Jeg fant ut at den beste medisinen var egentlig å være åpen og fortelle om det, forteller Jon Rønningen, som sier han har det mye bedre i dag. Foto: Skjermdump Hansvoll Film

- I boka di skriver du: «Som bryter kunne jeg være iskald foran en olympisk finale. Da er det vanskelig å begripe at du en stund senere ikke tør å stå i kø i en dagligvarebutikk». Hvorfor er overgangen fra et liv i toppidretten til et liv utenfor så vanskelig?

- Da jeg var idrettsutøver og levde det livet, så var det mitt hjem. Det var det livet jeg var vant til å leve. Da jeg ikke hadde det lenger, følte jeg meg veldig svak og naken. Da jeg fikk den depresjonen og angsten, så var det ikke noe hyggelig å gå ut og møte folk, enten det var på butikken eller om det var folk jeg kjente. Det var tøft. Derfor var det veldig lett for meg å stenge meg inne, låse døra, slå av telefoner, dra for gardiner og ikke treffe folk i det hele tatt. Da var det veldig lett at man datt oppi den pilleboksen.

- Hvordan har tilbakemeldingene vært etter at du valgte å stå fram og fortelle hvordan du hadde det?

- Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Jeg har ikke opplevd en eneste negativ tilbakemelding i det hele tatt. Jeg fikk så mye meldinger, både på telefonen og på Facebook og alt det der. Folk ringte meg, og jeg fikk til og med brev, hvor folk takket meg for å stå fram på den måten. De syntes det var veldig sterkt gjort og tøft gjort. Så var det også de som så seg selv. Folk som jeg ikke kjente som forteller til meg at de har opplevd mye av det samme.

LES OGSÅ: United-profilene vasser i penger: Punger ut for dyre biler (+)

Klikk på bildet for å forstørre. ENORM RESPONS: - Jeg har bare fått positve tilbakemeldinger. Jeg har ikke opplevd en eneste negativ tilbakemelding i det hele tatt, sier Jon Rønningen.

ENORM RESPONS: - Jeg har bare fått positve tilbakemeldinger. Jeg har ikke opplevd en eneste negativ tilbakemelding i det hele tatt, sier Jon Rønningen. Foto: Skjermdump Hansvoll Films

- Er det noen spesielle SMS-er, telefoner eller møter du har hatt, som har gjort ekstra inntrykk på deg?

- Ja, det var en som fortalte at jeg hadde reddet livet hans. Det var da jeg var i Karasjok og holdt på med en opplysningsfilm for DPS-en (Distrikspsykiatriske Senter) der. Da møtte jeg en yngre gutt i 20-åra i døra. Han var på vei inn, angtageligvis til samtale. Da kom han bort til meg og fortalte meg at jeg har reddet livet hans. Det var en helt vilt fremmed person. Akkurat det der er vel den sterkeste tilbakemeldingen jeg har fått.

- Hva var det som gjorde at du kom deg opp igjen etter å ha vært så langt nede?

- Jeg kom til et punkt der jeg måtte ta et valg. Enten så gikk det én vei, og det var rett ned. Jeg innså at det ville ende med døden til slutt. Eller så var det å ta tak i det, og det var jo helst det jeg ville. Ikke bare for min egen del, men også for alle de rundt meg. Når jeg da valgte å gjøre det, fikk jeg utrolig god støtte fra spesielt min samboer. Hun har stått ved min side hele tiden og hjulpet meg. Da jeg begynte å ta tak i det, er det klart at det er ikke bare å knipse i fingerene og si at nå er det bra. Man snubler litt i trappa og detter ned et trinn, så kommer man seg opp et par-tre trinn igjen. Akkurat i den fasen hvor du snubler, var det godt å få den støtten og hjelpen.

Klikk på bildet for å forstørre. OL GULL: Jon Rønningen vant sitt første OL-gull da han beseiret japaneren Atsu Ji Miyahara i Soul i 1988.

OL GULL: Jon Rønningen vant sitt første OL-gull da han beseiret japaneren Atsu Ji Miyahara i Soul i 1988. Foto: Inge Gjellesvik (SCANPIX)

- Hvilke råd vil du gi til de som sliter med depresjon og er like langt nede som du har vært?

- Det er veldig vanskelig å si hva andre kan gjøre, men sånn jeg opplevde det, er det å fortelle andre hvordan man har det akkurat i dag det viktigste. Hvis man har en mørk dag, så er det aller viktigste å informere de andre om det. Det er det beste verktøyet i verktøykassa mi. Ta telefonen, gå ut, ikke lås døra, møt folk og fortell. Jeg tror det er mange som opplever skam når de skal fortelle at de sliter. Det er ikke bra hvis man føler det sånn. Jeg vil oppfordre folk til å oppsøke folk og ta tak i det med en gang hvis man føler at i dag blir det ikke bra.

- Hvordan var det å sitte på Skavlan og fortelle om hvordan du hadde hatt det?

- Den Skavlan-greia var tøff. Jeg har ikke sett det selv, for jeg liker ikke å se meg selv på TV. Jeg følte meg ukomfortabel, fordi jeg ble tatt litt på senga, egentlig. Vi gikk jo gjennom spørsmålene i forkant, men han fintet meg litt ut, han Skavlan. Jeg ble tatt litt på senga på hva man skulle si og ikke si.

- Det kom spørsmål som du ikke var forberedt på?

- Ja, det er kanskje sånn man gjør for å få en spontanreaksjon eller så kan det jo bli for A4.

- Snakket du med Skavlan etterpå?

- Ja, jeg bare sa til han at jeg ble fintet litt ut der, men det gikk greit.

LES OGSÅ: Historiene om 19 UFC-fightere som mistet livet (+)

Klikk på bildet for å forstørre. FØLTE SEG FINTET UT: Jon Rønningen følte han ble fintet ut da han snakket ut på Skavlan i 2017.

FØLTE SEG FINTET UT: Jon Rønningen følte han ble fintet ut da han snakket ut på Skavlan i 2017. Foto: (NRK)

- Faren din og hans tøffe treningsregime blir omtalt både i boka du ga ut for to år siden og i dokumentaren som kommer neste år. Hvordan opplevde du det?

- Jeg opplevde det egentlig som bra. Det var det vi var vant til. Både Lars og jeg vet at vi hadde aldri tatt medaljene vi tok hvis det ikke var for det grunnlaget fatter'n la for oss. Det er klart at det var tøft, men vi taklet det bra.

- På armen din har du tatovert «YNWA» (You'll never walk alone). Hva betyr de ordene og den sangen for deg?

- Det betyr utrolig mye for meg. For det første er jo det en sang som Liverpool-fansen har som sin nasjonalsang eller hva man skal kalle det. Personlig har det en veldig stor betydning også. Jeg synes den teksten er veldig bra. Jeg får frysninger hver gang jeg hører den sangen. Den er utrolig sterk.

- Hvordan ble du Liverpool-supporter?

- Det er fra guttedagene. Jeg har alltid vært fotballinteressert og alltid vært Liverpool-supporter så lenge jeg kan huske. Jeg kan huske at det begynte med en familiedrama-serie som gikk på NRK på 70-tallet. Den handlet om familien Ashton i Liverpool under andre verdenskrig. Jeg lurer på om den serien heter «En familie i krig». Vi hadde jo bare NRK den gangen. Det var en serie jeg fulgte med på og da ble jeg veldig fascinert av Liverpool som by. Jeg har vært musikkinteressert i alle år og hatt Beatles som en av mine store favoritter, så alt det der henger sammen.

LES OGSÅ: Sex-skandalene som rystet Premier League (+)

P.S: Nettavisen har vært i kontakt med Skavlan-produksjonen og tilbudt dem å kommentere uttalelsene til Rønningen i dette intervjuet. De ønsket ikke å kommentere.

Les også: Sportsintervjuet: Mads Hansen

Les også: Sportsintervjuet: Camilla Herrem

Les også: Sportsintervjuet: Kjetil André Aamodt

Les også: Sportsintervjuet: Jan Åge Fjørtoft

Annonsebilag