Du leser nå Nettavisen-sportens artikkelserie «Sportsintervjuet», der kjente idrettsprofiler svarer på minst 20 spørsmål om løst og fast.

Neste person ut er tidligere alpinist Kjetil André Aamodt.

- Hva tenker du på om dagen?

- Nå er jeg veldig opptatt av logistikk med tanke på familie og de tre barna mine. Det er det det går mest i.

- Hva er det beste med å leve et liv i idrettens verden?

- Det man først og fremst husker fra idrettene er jo barneårene, og breddeidretten fra man går inn i klubbaktivitet i ulike 6-7-årsalderen, samt det samholdet man opplever der. Man lærer seg å mestre, forholde seg til andre mennesker, man lærer å konkurrere og tape og vinne, og man lærer å fungere som et lag ved å hjelpe hverandre til å ta nye steg og kjenne den daglige mestringen. Det er verdier man tar med seg videre i livet, uavhengig om man blir en idrettsutøver til slutt. Det er nok det beste med idretten, og så har idretten også utfordringer som man støter på ellers i livet. Man møter noen gærne folk, noen som selvfølgelig er veldig opptatt av å vinne, og det har man også ellers i samfunnet og man lærer seg å håndtere trenere og ledere som behandler folk litt forskjellig. Det er på en måte et lite minisamfunn inne i idretten, og i Norge er halvparten omtrent medlem av Norges Idrettsforbund. Man lærer mye om frivillighet og dugnadsånd, så det er på en måte en stor del av det norske samfunnet. Det er en arena man ikke bare lærer om idrett, men også et sted som former en som person.

Les også: Sportsintervjuet: Mads Hansen

Les også. Sportsintervjuet: Camilla Herrem

- Hva er det verste med å leve et liv i idrettens verden?

- For meg har det nok vært det at hvis du har et veldig konkurranseinstinkt, så er paradokset i idretten at du taper stort sett mer enn du vinner. Egentlig burde man holdt seg unna, for det er mye motgang, skader og nederlag, men «what doesn’t kill you makes you stronger». Jeg pleier å si at konkurranseinstinktet mitt har jobbet mot meg hele livet, bortsett fra akkurat når jeg har konkurrert. Man har et behov for å bli sett, kanskje større enn hva som er sunt av og til. Man går først inn døra hver gang, i stedet for å lukke opp døra for andre og vente på at de går inn. Det er mye press, og spesielt når man er en toppidrettsutøver som er i søkelyset til media. Så kjenner man på det, og det er veldig tilfredsstillende når man lykkes. Så jeg hadde gjort det samme om igjen, sånn var jeg som fyr. Jeg synes det var flere plusser enn minuser, men det er jo en medaljens bakside også i idretten. Når man blir en toppidrettsutøver er det jo begrenset hvor lenge man kan holde på, men da har man jo en ny mulighet til å gjøre andre ting senere, men det kan også være et problem midt i 30-årene å finne noe nytt å brenne for. Man vil jo kanskje aldri beherske ting like bra som man gjorde i idretten, så det ser man jo i idretten er en utfordring. De aller fleste går det jo bra med, men de hører man ikke om. Det er stort sett de det ikke går bra med man hører om.

- Hvilken egenskap hos andre setter du pris på?

- Det er vel raushet. Folk som har veldig mye raushet, ler av seg selv, har selvironi, byr på seg selv og er rause med andre blir man veldig glade i. Det er jo noe jeg egentlig kanskje ikke er veldig flink til selv i og med at jeg har vært en idrettsmann, men noe jeg prøver å bli flinkere til. Man forlanger jo litt raushet av barna sine som er åtte, ni, ti år, og så ser man på seg selv og så klarer man ikke være raus selv om man er 50 år. Jeg er pappatrener, så jeg ber dem (barna) si hyggelige ting til hverandre, til medspillerne og sier vi skal være det hyggeligste laget, men så står jeg selv på sidelinjen og skriker til dommeren. Det er en klassiker, det.

- Hvilken egenskap hos deg selv er du fornøyd med?

- Det er veldig vanskelig å svare selv på, men jeg prøver jo å leve litt etter Kardemommeby-loven. Du skal være snill og grei, og for øvrig kan du gjøre som du vil. Jeg prøver å være i utgangspunktet en snill fyr, og jeg føler jeg får det til unntatt på idrettsbanen, for der er jeg litt mer ubehagelig og nådeløs fordi jeg er så keen på å vinne. Det å være ydmyk og ha beina på jorda er noe jeg har prøvd å etterfølge og som jeg synes er viktig. Å være realist egentlig. Men jeg vet ikke om jeg har klart det.

- Hvilken nålevende idrettsperson ser du mest opp til?

- Jeg så mest opp til Ingmar Stenmark, så jeg gjør vel det fortsatt. Han lever jo han. Han er en veldig ydmyk og fin fyr, og så var han ekstremt god i det han gjorde, og det virker som han fortsatt er en ganske harmonisk fyr.

- Hvilken nålevende idrettsperson har du lite til overs for?

- Det er ikke noe man ønsker å gå ut med, for å si det sånn. På generelt grunnlag er jeg ikke så glad i folk som utnytter sin posisjon til å oppføre seg dårlig. Det er jo mulig jeg har gått i den fella selv, altså. Dørene åpner seg jo veldig for folk som lykkes og er i søkelyset, så man kommer unna med veldig mye.

- Hvis du fikk all idrettsmakt i morgen, hva hadde du endret på?

- Jeg hadde vel jobbet med det man jobber med kontinuerlig, og det er jo fair play og likestilling. At man på en måte gir både parautøvere, kvinner og menn like muligheter til å utfolde seg innen idrett.

- Hvis du ser tilbake i tid - hva er du mest stolt av fra livet ditt?

- Det er jo ingenting som slår barna du får. Det er familien som alltid kommer først.

- Hva håper du vil prege livet ditt de neste ti årene?

- Det eneste man ønsker er at man skal få barn som er glade i livet, så jeg håper barna preger livet mitt.

Les også

Drømmerenn for Kristoffersen. Men dette fikk han til å reagere: - Ikke i nærheten av perfekt

- Hvordan ser en vanlig dag i livet ditt ut nå?

- Jeg holder cirka 50 foredrag i året, så jeg er litt ute og reiser og holder foredrag. Hvis ikke jeg gjør det, står jeg opp og leverer tre barn, to av dem på skole, og så setter jeg meg på kontoret og jobber med de tingene som kan være booking av foredrag, turer og sånne ting. Jeg jobber også litt for NRK med alpint og kommenterer litt på vinteren, og så har jeg en avtale med Nordica som var en tidligere sponsor, så jeg gjør litt for dem. Det er egentlig de beina jeg har for tiden. Ellers er det veldig mye forespørsler om ulike oppdrag som man håndterer. I tillegg er jeg pappatrener for Huk fotball, så jeg er der tre ganger i uka. Kona driver med litt turn på Bygdøy, så jeg hjelper av og til til der også. Det er mye logistikk med tanke på aktiviteter.

- Hva angrer du mest på i din karriere?

- Jeg er ikke typen som angrer så mye, men med den kunnskapen jeg har i dag ville jeg gjort utrolig mye annerledes, men det skulle sikkert mange gjort. Det er nok mange som skulle kjøpt nye bygårder på 1990-tallet i Oslo. Egentlig er det veldig få ting jeg sitter og tenker på at jeg angrer på. Som idrettsmann var jeg veldig ivrig på å konkurrere, og ville være med på alt. Sett i ettertid ble det litt mye. Jeg var ofte sliten og litt uforberedt, så det var mange resultater som var litt midt på treet. Jeg kunne konkurrert litt mindre, men «Kjuser’n» og jeg ville være med og kjøre alt. Vi orket ikke å sitte hjem og konkurrere ti ganger i året. Det var alltid en vurdering vi gjorde der og da, og jeg tror i sum det er lite å angre på.

- Hva er den største utfordringen alpint står overfor nå i dine øyne?

- Alpint er som mange andre sporter som kanskje ikke er fotball, som er veldig stort og har vokst veldig. Det er en veldig lavterskelsport, så jeg føler det har vært en suggesjon mot det. Nå spinner verden veldig fort rundt, og med sosiale medier er det noe som skjer hele tiden og barna er veldig opptatt av telefonene sine, så tror jeg vi sliter med å få et ungt publikum til å se på sporten og gjøre seg attraktive, så det tror jeg er utfordringen med alpint. Når ikke det er noen som ser på sporten lenger, er det umulig å leve av idretten sin. Det tror jeg vi skal være litt obs på. Det handler også om utøvere som må gjøre seg interessante, og nå er det blitt på Instagram føler jeg, for det er profilene sporten lever av. Det ene er FIS, at man har attraktive konkurranser som er morsomme er se på, men også profiler som folk følger med på. Det er de to tingene som er viktige for at sporten skal overleve, tror jeg.

- Konflikten mellom Henrik Kristoffersen og Norges Skiforbund preget alpinsporten i lang tid før de i år kom fram til forlik. Hva mener du om den saken per i dag?

- Jeg tenker at all PR er god PR for sporten, uansett. Vi trenger personligheter, og Henrik en litt annen type enn en del av de andre som har vært der en stund. Det må være rom for alle. Konflikten om å ha hovedsponsor på hjelmen har jo egentlig vært en debatt siden 1988, så det er ikke noe nytt, det er en gammel sak. Min erfaring er at det beste er at laget selger den, fordi man da får inn mest penger totalt sett så man kan drifte landslag, og likevel tjener de beste nok allikevel, synes jeg. Det er gode muligheter for å tjene gode penger slik det er i Norge i dag. Så jeg heller mot det som har vært, uten at jeg kan nok om den nye (saken). Red Bull er en «gamechanger» som ikke var der da jeg holdt på, men de hadde akkurat de samme diskusjonene, at de beste ville gjerne ha hjelmen så de eventuelt kunne selge til en internasjonal sponsor. Du skal være «jækla» god for å få det til. Akkurat nå har vi hatt tre som har vunnet veldig mye i Jansrud, Svindal og Kristoffersen. Nå har Svindal lagt opp, og jeg tror det blir noen år til det er noen som vinner like mye som de tre gutta der når de gir seg eventuelt. Henrik er jo ung, så han kommer til å kjøre og vinne mye fortsatt. Men Lucas Braathen kommer opp nå, så det gror jo veldig godt i norsk alpinsport. Det kan hende det bare fortsetter, og det har jo vært veldig bra nå i 30 år nå.

- Hva er den største myten om Kjetil André Aamodt?

- Nei, det aner jeg ikke. Jeg har noen ideer, men jeg tror ikke det er noen myter om meg. Det må være utrolig internt i så fall. Jeg var jo veldig nervøs da jeg konkurrerte, men jeg er jo kanskje kjent for å være best i mesterskap. Man tenkte kanskje at jeg var veldig sterk mentalt, men sannheten er at jeg var mer nervøs enn de fleste hele jævla tiden. Jeg hadde mye trening på å være nervøs. Jeg var like nervøs i OL og VM som jeg var ellers egentlig. Jeg hadde bare mye trening på å være nervøs, og det er kanskje derfor jeg lyktes i mesterskap. Så det er kanskje en myte at jeg var sterk mentalt, men jeg var egentlig ikke det i det hele tatt.

- På hvilken måte har kjendisstatusen påvirket livet ditt?

- Det åpner dører. Det er stort sett bare positivt, fordi folk føler at de kjenner deg og det er lettere å komme i kontakt med folk. Det er en del muligheter som åpnes, så det er veldig sjelden man opplever noe negativt med det. Det mest negative er kanskje om man føler at man presterer dårlig som idrettsutøver og leser om det, så føler man seg litt verdiløs.

- Hvis du ikke hadde vært alpinist, hva hadde du jobbet med da?

- Det hadde vært noe innen idrett, tror jeg. Jeg har vært mest opptatt av idrett hele livet. Jeg hadde vel vært en trener mest sannsynlig.

- Hvis du skulle valgt ett øyeblikk eller én historie fra din profesjonelle karriere. Hva vil du trekke fram?

- Det kuleste øyeblikket var da jeg vant VM i slalåm i 1993. Da jeg ledet etter førsteomgang og så at jeg hadde vunnet med fire hundredeler. Det var det største rushet i 10-15 sekunder. Jeg var så ung og klarte å stå imot presset, så det ga meg selvtillit resten av karrieren og var et viktig øyeblikk.

- Hvilke(n) nåværende utøver(e) (uansett sport) imponerer deg mest og har du mest respekt for?

- Tiger Woods er kanskje tidenes beste idrettsutøver, men han har jo gjort mye rart, da. Jeg tror ikke han er verdens beste fyr. Jeg liker sånne «fightere», som Rafael Nadal for eksempel. Han setter i gang ballen og spiller 40 baller over nettet før det blir vunnet et poeng. Han har vunnet 12 ganger på grus, og han er en ganske ydmyk type. Tennis og golf er de to største individuelle idrettene som det kanskje er vanskeligst å bli best i, så det er noen av de gutta der som imponerer som idrettsfolk. Som typer liker jeg kanskje Nadal, så jeg får si han. Han er en fighter.

- Savner du livet som toppidrettsutøver? Hvorfor/hvorfor ikke?

- Jeg savner det ikke, for det er en tid for alt i livet. Det var selvfølgelig et savn. Det er deilig å legge opp, for du slipper å bekymre deg for å være skadet eller å tenke på at du skal dø i fjellet. Så savner man selvfølgelig «kicket». To år etter jeg hadde lagt opp, savnet jeg det fryktelig og tenkte kanskje at jeg burde begynne å kjøre igjen, at jeg la opp for tidlig, men så lærer man seg å leve på nytt og da skjønner man ikke lenger hvorfor man var toppidrettsutøver eller hvorfor det var så viktig, for man får andre verdier. Nå savner jeg det ikke et sekund. Jeg synes det er gøy å se på idrett ennå, men det kom veldig naturlig. Det var en prosess å legge opp, men jeg er mer harmonisk nå enn da jeg holdt på.

- Hvilke minner fra karrieren kommer oftest tilbake til deg?

- Jeg vil jo si det jeg husker aller best er breddeidretten. Donald Duck-lekene på Kongsberg, hovedlandsrennet og junior-NM. Det er de første og sterkeste opplevelsene. Så var jeg jo ganske ung under OL på Lillehammer, så det sitter også veldig godt i. Det er de første årene, både barneidretten og de første årene jeg var senior. VM 91, OL 92, VM 93 og 94 husker man best. Resten er bare en tåke med renn og mesterskap.