RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Sykkelsportens Petter Northug

(Scanpix)
Sist oppdatert:
KOMMENTAR: Mark Cavendish og Petter Northug er egoister av beste sort.

Søndag spurtet Mark Cavendish i suveren stil inn til sin første etappeseier i året Tour de France, den femte totalt.

Det blir flere. Garantert.

For 24-åringen fra Isle of Man er i en klasse for seg når verdens raskeste syklister skal spurte på flatmark. Ingen andre har det samme rykket, den samme timingen og den samme farten.

Når jeg ser Cavendish gang etter gang sette inn støtet i akkurat riktig øyeblikk, går tankene til den lille bygda Framverran i Mosvik kommune i Nord-Trøndelag. Derfra kommer en kar som heter Petter Northug.

Likhetene mellom den britiske sykkelspurtkongen og den norske langrennsspurtkongen er rett og slett slående.

Mental styrke
For det første: Begge har det i kjeften.

Det kan kanskje virke som en lite vesentlig egenskap i forhold til idrettsprestasjoner, men jeg vil si tvert imot. Fordi det vitner om en enorm tro på egne ferdigheter. Mental styrke, om du vil.

Tilsynelatende tirrer både Cavendish og Northug konkurrentene med sine verbale sleivspark og sin selvgodhet. Man skulle tro at det ga motstanderne økt revansjelyst.

Men i praksis virker det som om økt respekt er det de faktisk oppnår.

- Det er nesten ironisk at jo bedre du blir, jo lettere får du vinne. Plassen jeg får i feltet, er latterlig, sa Cavendish i et intervju med The Guardian før årets Tour de France.

- Det e’ så lett, brøler Petter Northug når han vinner.

Som sagt, så gjort
Men det er selvfølgelig ikke ord alene som gjør at Northug og Cavendish omtrent har slått konkurrentene før spurtene starter.

Det handler også om at de gang etter gang lever opp til forhåndsløftene. De sier de skal vinne. Og så gjør de det.

De fysiske egenskapene er selvfølgelig viktige, kanskje aller viktigst: Kombinasjonen av kraft, eksplosivitet og teknikk – som faktisk skaper framdrift.

Sånt kan trenes. Men man blir ikke best i verden uten en kropp som er skapt for det. Både Mark Cavendish og Petter Northug bør sende noen varme tanker til sine foreldre hver gang de krysser målstreken først (hvilket jeg antar at de også gjør).

I tillegg handler det naturligvis om taktikk. Evnen til å spare krefter når det er mulig å spare krefter. Og ikke minst evnen til å sette inn støtet akkurat i det øyeblikket konkurrentene er minst forberedt, og ute av stand til å slå kontra.

(I sykkel skal det riktig nok ikke bare klaffe i forhold til konkurrentene, men også i forhold til egne lagkamerater. Uten opptrekk, ingen seier – under normale omstendigheter.)

Egoister av beste sort
Den aller viktigste egenskapen Northug og Cavendish besitter tror jeg likevel er evnen til å sette seg selv i sentrum.

De er egoister av verste sort. Eller sett med toppidrettsøyne: Av beste sort.

Skal man bli best i verden, må man ha seg selv i fokus 24 timer i døgnet. Trene når det skal trenes. Spise når det skal spises. Hvile når det skal hviles.

På samme måte må man ha seg selv i fokus før og under en konkurranse. De andre kan man i liten grad gjøre noe med. Det er seg selv man kan påvirke.

Disse egenskapene i sum gjør at Petter Northug og Mark Cavendish i manges øyne er irriterende gode.

Jeg synes de er herlig gode. Fordi de er vinnertyper til fingerspissene.

Og det er jo det som er hele toppidrettens idé, om man liker det eller ei:

Å vinne!

Les flere sportskommentarer her!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere