*Nettavisen* Sport.

Tourens popularitet ikke svekket av dopingkontrovers

STANDHAFTIG POPULARITET: Dopingkontrovers til tross, Tour de France sin merkevare står fortsatt sterkt. Foto: Tim de Waele

Opinion, sponsorinteresse og seertall tyder på at Tour de France-produktet står sterkt.

27.11.12 17:25

En fersk spørreundersøkelse, utført av Toluna-instituttet for nettstedet sports.fr, viser at den franske befolkningen ikke har mistet interesse for Tour de France. På tross av mye negativ omtale etter avsløringen av US Postals organiserte dopingjuks - det mest sofistikerte dopingprogrammet sportsverdenen har sett - sier bare 6.5 prosent av de spurte at de dropper å følge med på neste års tour, den utgaven hundrede i rekken.

Samtidig melder det franske bank- og forsikringsselskapet le Crédit Lyonnais (LCL), som har støttet toursirkuset siden 1987, at sponsoratet deres vil fortsette til 2018. I en uttalelse fra bankgruppen heter det at tilskuerantallet langs løypen har på ingen måte sunket på tross av tidligere dopingsaker. Derfor er Tour de France fortsatt «en uovertruffen mulighet til å fremme vår merkevare».

Store sponsorer som Skoda og matvarekjeden Carrefour har også ytret ønske om å forlenge sitt samarbeid med det franske rittet. Sponsorer betaler opp mot 30 millioner kroner årlig for å få sin merkevare assosiert med le Grande Boucle. Over Atlanteren vil det amerikanske kjærlighetsforholdet med touren mest sannsynlig også fortsette. Tv-giganten NBC Sports lover ti nye år med Tour de France-dekning. Sammenliknet med 2011 gikk seertallene i sommer opp med betydningsfulle 30 prosent.

Les også: Knallhard konkurranse for Wiggins

Seertallene fra Storbritannia er også hyggelig lesning for markedsavdelingen i ASO, arrangøren av Tour de France. I følge den britiske avisen The Guardian satte ITV1 sin livedekning (i samsending med ITV4) nye rekorder og hele 3.6 millioner briter fulgte Bradley Wiggins triumfferd på Champs-Elysées på tourens siste dag. I gjennomsnitt benket 1.1 millioner seere seg foran ITV1 sine daglige livesendinger.

De franske seertallene gikk derimot ned i 2012 sammenliknet med i fjor, melder den franske sportsavisen L’Equipe. 3.4 millioner franskmenn fulgte touren daglig. Det er 20 prosent mindre enn i fjor, da Thomas Voeckler kjempet heroisk i gul trøye til langt inn i siste og avgjørende uke. Likevel ble det satt ny seerrekord i år. Etappe 14 - fra Limoux til Foix - ble på det meste fulgt av 5.4 millioner seere.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Tim De Waele (©TDWSport.com)

Paradoksal popularitet
De siste månedene har vært hjerteskjærende for alle som elsker sykkelsporten generelt og Tour de France spesielt, det største og edleste av alle sykkelritt. I vaken av de gjennomgripende dopingavsløringene rundt US Postal-laget med Lance Armstrong spissen, står sporten ikke bare opphengt i skandale, den står også fastlåst i gapestokken, eksponert for all mulig skamfull ydmykelse.

For få ting skremmer sportsarrangører mer enn når en ikonisk figur blir revet ned og avslørt som juksemaker. Det skjedde med Lance Armstrong, mannen som med sin uvirkelige historie og overmenneskelige prestasjoner løftet produktet Tour de France til nye høyder. Men selv om texaneren nå fremstår like troverdighet som profesjonell wrestling, vil Tour de France -paradoksalt nok - fortsette å begeistre millioner av sykkelinteresserte fans hver sommer.

At Tour de France blomstrer ufortrødent videre, mens andre deler av sporten lider under et sviktende image, må vel bety at rittets appell eksiterer i en viss grad uavhengig av hvor mye dopingsnusk som kommer til overflaten. At så lenge det har vært en Tour de France, har også doping funnet sted, vil underbygge den påstanden.

«Doping er en del av dramaet»
Tidligere Credit Agricole-rytter Mads Kaggestad mener at nøkkelen til folks fascinasjon med sykkelsporten generelt og Tour de France spesielt, ligger i at rittet kommer foran rytteren. Samtidig lager dopingproblematikken et klart fiendebilde som skaper en viss dramaturgi, men også engasjement blant fansen.

- Jeg tror populariteten vedvarer fordi det er så mye som fascinerer med sykkelsporten. Det er ikke rytterne som skaper sporten eller Tour de France. Det er sporten og touren som skaper rytterne. Det spiller ikke så stor rolle hvem de er og hva de har gjort, sier Kaggestad.

- De er uansett landeveiens riddere og tapre krigere som kjemper seg over vanvittige løyper og distanser i periodevis vill fart og med en utrolig dramatikk. Dopingen er en del av dramaet.

- Ingvar Ambjørnsen er for eksempel en av de som opplever sportens mørkere sider som fascinerende. Hvem lar seg friste til å bedra sine kollegaer og publikum? De er sportens sorte får, men like fullt et interessant aspekt for mange.

Doping har faktisk vært en del av dramaet hele tiden. Før 1914 drakk rytterne store mengder alkohol. Ikke et klassisk prestasjonsfremmende middel, men det gav en illusjon av velvære på den uendelige rundreisen fra Paris til Paris. I mellomkrigstiden var kokain preparatet å fortrekke. Henri Pelissier, som vant touren i 1923, beskrev sorgløst innholdet i lommene sine: for dundrende migrene tok han aspirin, med kloroform behandlet han sine verkende knær, mens kokain simpelthen holdt han våken.

Les også: Syklist krever del av TV-pengene

Etter 1945 gjorde amfetamin sitt inntog i sykkelfeltet. Italienerne kalte det «la bomba» fordi amerikanske bombeflypiloter brukte amfetamin for å holde seg våkne på lange oppdrag under den annen verdenskrig. Doping ble en institusjonalisert del av den profesjonelle syklistens hverdag, ansporet av en stadig mer krevende sport.

Enhver ung syklist lærte om det i en slags frimurer initiering, og den dag i dag kan vi bare gjette hvor mange som faktisk var modige nok til å holde seg unna. Storhetene Jacques Anquetil og Fausto Coppi, begge ubestridte tour-legender, snakket åpenlyst om sitt dopingbruk. I en TV-debatt med en fransk minister, kort tid etter sin femte og siste Tour de France-seier, sa Anquetil at det er både idiotisk og hyklerisk å tro at man vinner touren bare ved hjelp av mineralvann.

Bare da det var strengt nødvendig benyttet Coppi seg av «la bomba». Dessverre var det nesten hele tiden. Tom Simpson, som så tragisk døde på fjellsiden av Mont Ventoux, pleide å si: «hvis ti stykker dreper meg, tar jeg ni». Britens satiriske kommentar gjenspeiler en ukultur vokst ut av opportunisme, nødvendighet og ufallende lederskap. Armstrong er et produkt av den samme ukulturen. Men tidene har forandret seg.

- Nå tror jeg avsløringer gjør at det forventes et renere felt. Mange ser kanskje på avsløringer og dopingsaker som et oppgjør med det som er urettferdig og at det danner et bilde av de virkelige heltene slik at de skinner bare enda mer.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.