*Nettavisen* Sport.

Torbjørn Nordvall

Uhrenholdt Jacobsen er en sunn kontrast i elitemiljøet

Ruka, Finland 20191201. Astrid Uhrenholdt Jacobsen under 10 km jaktstart verdenscup i Ruka.

LIVET ETTER SKIKARRIEREN: Astrid Uhrenholdt Jacobsen har kombinert legestudier med skisatsing i flere år. Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Da Astrid Uhrenholdt Jacobsen ønsket å stå utenfor landslaget valgte Skiforbundet ubegripelig nok å holde Jacobsen som «gissel» på landslaget. Blogger Torbjörn Nordvall mener forbundet må gå i seg selv.

I stedet for å hylle Astrid Uhrenholdt Jacobsen som et godt eksempel, for at hun kombinerer eliteidrett og studier, valgte skiforbundet å fremstå både motvillige og umoderne i sitt syn på å bane vei for eliteutøvere som tenker på livet etter karrieren.

Det er uklokt Norges Skiforbund. De har rett og slett grunn til å skamme seg.

LES OGSÅ: Svensk langrennsprofil snakker ut om kneskaden: – Jeg brøt sammen

Ja, det er sterke ord i innledningen av denne bloggen. Det har sin forklaring.

De siste månedene har jeg fått flere uavhengige telefonsamtaler fra folk i de beste langrennsmiljøene i både Sverige og Norge.

Det har vært urolige røster som har spurt om jeg vet hvordan forbundene behandler og veileder aktive eliteutøvere etter at idrettskarrieren avsluttes. Blir de overlatt til seg selv? Får de støtte og hjelp inn i et normalt liv med jobb og studier?

LES OGSÅ: Landslagsprofilene fortviler over utstyrsjag i langrenn: - Det er fryktelig synd

Spørsmålene har vært mange og samtalene lange.

Jeg har henvist de spørrende langrennsvennene til de respektive forbundene og til Olympiatoppen i Norge.

Og idet samtalene er avsluttet har jeg blitt sittende å tenke. Jeg har tenkt på den angst og uro som åpenbart flere i langrennsmiljøet kjenner på. Hva skjer når langrenn ikke lenger er levebrødet? Hvilket liv venter da?

LES OGSÅ: Fortsatt startnekt for Østberg - går heller ikke i Lillehammer

Det er ingen hemmelighet at steget fra VM- og OL-arenaene, landslagene og folkets hyllester, til et «normalt» liv utenfor rampelyset kan være veldig stor og krevende omstilling.

Spesielt om utdannelse forsakes gjennom flere år i jakten på de edleste medaljene. Det sosiale livet har konsentrert seg rundt langrennsløpere på landslaget eller i klubben. Når karrieren er over begynner ofte noe helt nytt, privat såvel som yrkesmessig.

Idretts-Norge burde ta et stort ansvar i overgangen.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen har alltid vært lojal og trofast mot Norges Skiforbund. Og her ville Skiforbundet hatt en ypperlig anledning til å signalisere at «vi tar ansvar og støtter deg i opplegget med studier og trening». I stedet blir det noe litt annet: En «spesialløsning» som mest gagner Skiforbundet.

Da Jacobsen ba om å få forberede sin konkurransesesong utenfor landslaget, noe hun var kvalifisert til, var forbundets svar: «Da risikerer du å ikke bli tatt ut til verdenscupen».

Jacobsen og forbundet ble til slutt enige om at hun fikk kjøre sitt eget opplegg, men at hun formelt skulle tilhøre landslaget. Men til forskjell fra lagkameratene fikk hun ikke noe treningsbidrag. Satsingen måtte skje med egne oppsparte penger.

Det er hårreisende.

I Ruka forrige helg jublet såvel Jacobsen som Norges Skiforbund over trippelseieren i damenes tour. Eksponeringen av fremgangene var massiv.

Jacobsen spurtet inn som nummer tre, noe som må ses på som et bevis på at hennes egen modell med medisinstudier og skigåing på elitenivå fungerer utmerket.

Jeg forstår at langrenns- og landslagssjef Espen Bjervig vil holde hardt i rammene for de heftig debatterte utøveravtalene, som ved for høy individuell tilpassing kan bidra til at landslagsmodellen sprekker.

I tilfellet Jacobsen, som ønsket å stå utenfor landslaget for å studere, ikke for å bygge opp noe eget «Team Jacobsen» med en haug av egne sponsorer, kunne Bjervig og Skiforbundet i stedet ha statuert et godt eksempel: «Jacobsen-modellen».

Modellen kunne ha signalisert til andre landslagsutøvere at Skiforbundet anno 2019 helhjertet støtter eliteutøvere, i både ord og handling, som ønsker å kombinere eliteidrett på høyeste nivå med studier. Der er vi ikke i dag.

Om eliteløpere anser at de har kapasitet til å håndtere både studier, trening og konkurranser på høyeste nivå, ja da burde naturligvis forbundet støtte det bedre enn i tilfellet med Jacobsen.

Nå valgte forbundet ubegripelig nok å holde Jacobsen som «gissel» på landslaget, uten treningsbidrag.

Jacobsen sier til NRK at det for hennes del ikke handler om økonomi. Hun mener at signalverdien kan bli negativ når Norges Skiforbund agerer som de har gjort i spørsmålet rundt studier kombinert med eliteidrett.

Det er jeg helt enig i.

Det er langt fra alle som er like godt rustet som Jacobsen. Men uansett hva en elite-langrennsløper vil studere under den aktive karrieren, så bør forbundet oppmuntre det og finne løsninger som gjør at det kan fungere med både studier og eliteidrett.

Helheten er viktig, også i en landslagsmodell. Det er jo tross alt mennesker som holder modellen oppe, på alle nivåer. Mennesker som helst skal ha det bra og kjenne seg trygge også etter karrieren - utenfor skispor, arenaer og sponsoroppdrag.

Det ekstreme kan bli for ekstremt i langrenn. Vi har tatt del i flere eksempler på det i høst. Om energibrist, om vekthets og om forventninger på hvordan elitejenter burde være og se ut.

Å være en del av et studie- eller arbeidsmiljø, som Jacobsen, bidrar sannsynligvis til et bredere livsperspektiv og sunnere helhetsvurderinger enn å bare leve av langrenn.

Da jeg våknet på mandag morgen og leste NTB-nyheten om at Jacobsen har oppstartsmøte klokkken 7.45 for sin praksis på Lillehammer sykehus, ble det den store kontrasten med de fleste av hennes konkurrentene ekstra tydelig for meg. De aller fleste andre har utelukkende fullt fokus på neste verdenscup-helg.

Jeg tror at en del av Jacobsens suksessoppskrift er å se skiløping som en del av livet, ikke hele livet i seg selv.

«Jacobsen-modellen» er noe Norges Skiforbund burde se på som det gode eksempelet. Ikke som en trussel mot forbundets egne interesser. «Jacobsen-modellen» kan trolig redde flere langrennsløpere og holde de gående i sporten lenger, og ikke minst få flere utøvere til å klare det vanskelige steget ut i samfunnet når karrieren når sin ende.

/Torbjörn Nordvall

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag