ASPMYRA, BODØ (Nettavisen): Vi har reist til Bodø for å prate med 52-åringen, som for andre år på rad av Nettavisen er kåret til Årets trener, etter en helt vanvittig sesong med Bodø/Glimt.
Nettavisen fikk en hel time til å prate fotballfag med bergenseren, og her får du vite alt om blant annet Knutsens fotballfilosofi, og hvordan han virkelig tok tak i én spiller til pause i Europa League-kvalifiseringen på San Siro mot Milan.
Bodø/Glimt-treneren er nemlig nestemann ut i Nettavisens artikkelserie Taktikkpraten.
Konseptet er enkelt: Vi møter kjente fotballfolk og snakker fotball og taktikk, og du som leser får intervjuet i sin helhet:
Se video her: - Det er helt vanvittige tall (intervjuet ble gjennomført før siste serierunde).
- Du vinner Nettavisen-prisen for andre året på rad, som den første treneren siden prisen hadde oppstart i 2014. Hvordan føles det?
- Jeg er veldig stolt og ydmyk. Vi har en tankegang i Bodø/Glimt at vi gjør ting sammen, og jeg hadde ikke klart det alene. Det er veldig mange mennesker som drar i samme retning, og vi har et fantastisk team rundt laget. Vi har en helt unik spillergruppe, så uten dem hadde det stått et helt annet navn på den prisen. Det er viktig å være stolt og glad, men du må også være ydmyk til hvor små marginene er.
- Det er jo grunn til å tro at det kan bli et prisras for Glimt i år, men betyr individuell priser noe for deg?
- Nei, ikke veldig mye. Det er en anerkjennelse selvfølgelig, men jeg føler det er en anerkjennelse for alle som jobber rundt laget. Det er spesielt trenerteamet og det medisinske teamet, de som er nærmest laget. Jeg er leder for det teamet, men jeg hadde vært like fremme i skoen uten å motta priser. Det er som sagt veldig hyggelig å få anerkjennelse for jobben man gjør, men for meg er det det daglige arbeidet som inspirerer meg aller mest.
- Du har bygget opp Glimt fra å være et bunnlag til å vinne seriegull, og på en såpass spektakulær måte man knapt har sett siden Eggen- og Rosenborg-tiden. Hvordan har dette året vært for deg?
- Jeg tror det er veldig viktig å være ydmyk til historien. 2016 var faktisk veldig viktig for Bodø/Glimt, hvis du ser de resultatene vi har nå. Jeg vil gå så langt tilbake som da Trond Sollied kom inn. Vi hadde ikke fått reisen nå om ikke de hadde fått den reisen de hadde den gangen. Det var da mye av identiteten til Bodø/Glimt kom fram igjen, og vår inngang har hele tiden vært å ta med det som er identiteten til Bodø/Glimt; Det er 4-3-3, det har vært fremoverfotball, men mye mer fra lavt utgangspunkt. Jeg har vært veldig opptatt av at vi skal utvikle litt de faste rammene som har vært her. Det å ta tak i enkeltspillere, ta tak i det fysiske og ta tak i spillestil og være innovativ når det gjelder hvordan man tenker 4-3-3. Det går på grunnspill, og det går på presspill. Det er kraften i oss, og det er litt på det mentale plan; den uredde og offensive tilnærming til spillet.
- Neste spørsmål er egentlig hvordan du vil beskrive din egen fotballfilosofi, men det svarte du kanskje på nå?
- Jeg vil jo dra tilbake til da jeg begynte her som trener. Jeg var veldig inspirert av Nils Arne Eggen. Jeg var veldig heldig i min oppstart og fikk begynne i en liten klubb og startet på juniorlaget i Hovding, før jeg tok over A-laget. Jeg tenkte 4-3-3, jeg utviklet 4-3-3, og det er mange likehetstrekk i forhold til det jeg står for i dag. Men med hele tiden å forbedre detaljer, og ikke minst det å få jobbe med bedre og bedre spillere. Jeg føler selv at jeg i Bodø/Glimt har fått gå tilbake til røttene mine og få dyrke det som jeg er god på.
- Hva er, ifølge deg selv, din beste egenskap som hovedtrener?
- Det er jo ikke én ting, men jeg tror jeg er flink til å gi ansvar til de som er i teamet mitt. Jeg stoler veldig på dem, slik at de får være gode på det de er gode på. Jeg tror jeg er ganske ekstrem når det kommer til å møte på jobb hver dag, yte det ytterste og alltid gå foran. Det handler om måten å behandle mennesker på, å behandle spillerne ulikt, å møte spillerne og være en som de kan stole på og som de har tillit til. Det å kommunisere mye med enkeltspillere er for meg ekstremt viktig. Og så er det å bygge en kultur. Det er for meg grunnmuren, og så er det egentlig måten å utvikle spillet på. Og det gjøres med alltid å ta utgangspunkt i de typene du har i forhold til spillestilen du har, og så må du hele tiden tilpasse det til styrker og svakheter i laget ditt. Men på mange måter har vi sett bort fra det.
- Vi har hatt en uredd tilnærming, og har «drete» litt i motstandere pedagogisk inn mot spillerne. Jeg tror de har jævla tro på det vi holder på med. Og det tror jeg er avgjørende hvis du skal kunne utvikle enkeltspillere, spillestil, lag, så den pedagogiske inngangen tror jeg er viktig. Så skal jeg være ærlig på at det har gått fortere og bedre enn man kanskje hadde trodd. Vi lever ikke etter resultater, vi har en «PULS», som er verdiene vi jobber etter. Det er Prestasjon, Utvikling, Lojalitet og Samhold. Det jobber vi etter hver dag, og resultatene kommer som en konsekvens av noe hele tiden. Mye av grunnspillet vårt handler om det bakerste leddet og keeper, faktisk.
- Du er nødt til å ha spillere som tør å utfordre og skape overtall der det er mulighet. Eksemplene på det, hvis du skal ta de som har spilt mest, er Fredrik Bjørkan, Alfons Sampsted, Marius Lode, Marius Høibråten og Brede Moe. Vårt grunnspill har vi jobbet ekstremt mye med. Så kommer overgangsspillet, som vi bare har flikket litt på. Men likhetstrekket med det vi gjør i vårt grunnspill og det vi gjør i kontringsspillet er veldig likt, og det handler om å spille fremover gjennom ledd, det handler om avstander og det handler om at vi angriper med veldig mye folk. Kartet er ikke lagt på forhånd, men vi må ha intellektuelt smarte spillere som skjønner at de må skape overtall der de kan skape overtall. Fotball er spill og motspill, så vi kan ikke si på forhånd at overtallet blir der, men vi skal gi dem så mange trusler og utfordringer at vi finner de rommene i forhold til alle bevegelsene vi gjør. Og det jobbes og terpes med, og så utvikler vi spillere og samhandlingsmønstre.
- Du kan gå inn og se målene. Det handler om enkeltspillere, og du kan ta de tre fremme før Jens Petter dro. Det var han, det var Philip Zinckernagel, og vi har Junker. Da Jens Petter reiste hadde han scoret 14 mål, Philip har 19 mål og 18 assists og Junker har 25 mål og sju assists. Det er hinsides tall, men det handler om måten vi har utviklet enkeltspillere i et kollektiv. Det å utvikle og jobbe med hodet til spillerne, det intellektuelle og kreative, er også en viktig dimensjon i det.
- Dere har scoret 100 mål før siste serierunde, og spilt sprudlende fotball. Ville du heller tatt sølv og spilt like god fotball, eller ville du lagt om til total defensiv tilnærming om det ga deg et nytt seriegull?
- Vår måte er der vi er nå, og den måten står vi ved til Dovre faller. Jeg tror fotball er så mye mer enn bare resultater. Vi er helt avhengig av å ha folk på kampene, skape begeistring og entusiasme. Den stoltheten som er i byen, regionen og hele landsdelen betyr mer for meg. Da vi satt på bussen etter seriegullet gjennom byen, gikk det opp for meg hvor mye det betyr for folk, og det har vi ikke fått føle på samme måte. Vi bruker minimalt med tid på motstander, men jeg vil si inngangen til spillerne… vi (trenerteamet, red. anm) bruker mye tid, men inngangen til spillerne skal være rundt 10 minutter, aldri mer.
- Det er på mange måter oppsiktsvekkende lite, kontra mange andre klubber?
- Ja, jeg tror det – men det er akkurat passelig. Men du må være pedagogisk flink med tanke på å være konkret. Men det handler om oss. Når vi møter Haugesund borte, og det er ikke for å være negativ mot Haugesund og de har jo analysert det på sin måte, men deres inngang til kampen er hvordan de skal ta ut vårt spill. Det ser du etter 20 sekunder, for de løper etter Patrick (Berg), de løper etter Ulrik (Saltnes), de løper etter Sondre (Fet), og tar ut indreløperne våre. Det var vi forberedt på, og det har vi møtt mange ganger. Allerede etter fem minutter mener jeg at det er 85 prosents sjanse for at vi vinner den kampen med mer enn ett mål. Det høres veldig kjepphøyt ut, men det er ikke det i det hele tatt.
[Bodø/Glimt slo Haugesund 4-0 borte denne sesongen].
- For meg er hva vi er, hvilke verdier vi står for og vi skal være ydmyke og vi skal fremstå med beina plantet på jorden på alle måter, men det er noe vi har jobbet med over tid og så blir det etter hvert en mental ting for spillerne i kampene. Spillerne er jævla trygge på at den kraften vi har er større enn den kraften motstanderne klarer å legge ned for å bryte ned vårt spill. Vi er veldig gode fordi vi har tette avstander og godt gjenvinningsspill, så vi bryter dem ned veldig ofte på en eller annen måte. Det måtte vi bruke tid på i fjor, for i fjor kom vi litt gratis inn i det. Vi ble ikke tatt alvorlig, og så fikk vi en tøff inngang med både Rosenborg og Molde i løpet av de tre første kampene. Vi slo dem ganske suverent, og da endret alt seg etter en fire-fem kamper.
- Da begynte motstanderne å legge seg ned og forholde seg til oss, og det var min inngang til spillerne. «Nå begynner det morsomme, og nå begynner motstanderne å forholde seg mer og mer til oss. De gir oss større og større muligheter». Og så er det 100 detaljer i det når det gjelder hvordan vi bryter ned en lav motstander, om de følger fem, om de legger om til en femmer bak og så videre, og vi har møtt det meste. Det er mange som mener at… type Kristiansund og disse var nevnt til å ta oss. Det er riktig med Kristiansund, men Sarpsborg var et lag som var nevnt, men i min verden var ikke de i nærheten. Da ser i hvert fall folk en helt annen kamp enn jeg ser. De som var nærmest var Godset, men de møtte oss offensivt med høyt press og mye folk. Lag kommer hele tiden til å finne bedre motspill, så det er en konstant utvikling av konseptet.
- Dere sikret gullet mot Godset i Drammen. Samtidig sto to av dine nøkkelspillere fast på en balkong på Storo, og dere valgte å kjøre bussen fra Drammen og inn i en rundkjøring på Storo for å feire med Patrick Berg og Marius Lode. Hvem sin idé var det?
- Det var Håvard Zakariassen som nevnte det for meg ganske tidlig da vi skjønte at de ikke kunne være med. Det var selvfølgelig et forslag som jeg støttet 100 prosent, og for spillerne var det viktig å ta med dem så godt de kunne i feiringen. Det forteller litt om det samholdet og lagånden som er i vårt lag. Jeg husker en spillersamtale med Aleksander Foosnæs, som ikke har startet en eneste kamp. Men fy fader som han har bidratt til å kjempe for sin plass hver eneste dag, bidra i garderoben og allikevel orke å konkurrere hver eneste dag. Det er en dimensjon andre ikke ser, men som jeg ser og som gjør at vi hever kvaliteten på trening. Den andre dimensjonen i det var å få ledere og kraft inn i gruppen, til at de driver hverandre. Jeg vil trekke fram reisen Patrick og Ulrik har hatt, og så er det flere som også har meldt seg på. Vi har to kapteiner, noe som i seg selv er ganske unikt, men vi har mange ledere i gruppen, og det kommer flere og flere. Jeg sa det i går da vi summerte opp, at vi har hatt en fin reise, men vi har tatt ut rundt 50 prosent av det vi kan ta ut. Der mener jeg vi er. På noen ting mer enn 50, men vi er langt unna å ta ut vårt potensial.
- Hvordan reagerte spillergruppa da du sa det?
- Nei, dette sa jeg til trenerteamet. Min påstand er at hvis vi hadde fått den reisen Molde har hatt, og prestasjonen til Molde er veldig sterk, men hadde vi fått den reisen tror jeg vi skulle utviklet laget vårt 15 prosent ekstra i år. Og det er det som er minus med denne sesongen. Vi gjorde en veldig god prestasjon i Milano, men det var ikke godt nok til å gå videre. Det hadde gitt flere kamper, og vi må ut og konkurrere på den internasjonale arenaen nå.
- Ja, Milan-kampen er nesten et eget kapittel. Dere rystet dem til tider på San Siro, og så fikk Saltnes muligheten til å utligne på overtid. Hva går gjennom hodet ditt når han blir spilt fri av Jens Petter Hauge?
- Når jeg ser muligheten, så tenker jeg.. og det vurderer jeg alltid, for når du ser Mjøndalen spille borte mot Rosenborg, så har du expected goals (xG), som dere kjenner til. Når Sondre Liseth fikk sjansen alene med Hansen, var ikke det spennende for meg. Men jeg trodde Ulrik kom til å score der, men så gjorde han ikke det. Det var egentlig en av dem som var ideell til å få muligheten, men sånn er fotball av og til. Jeg var egentlig ganske sikker på at den gikk inn, og han har en stor sjanse til på en dødball hvor det var en vanvittig redning av keeper. Det som var med den kampen er at vi startet bra og tok ledelsen, før vi falt litt fordi de skjønte at vi var bedre enn de trodde, og da måtte de opp på sitt øverste nivå.
- Syv til åtte spillere akklimatiserte seg på å ta det, men ikke de tre siste. De siste 25 minuttene av den første omgangen slet vi. De var egentlig nærmere 3-1, så vi var nødt til å korrigere oss i pausen, men så scoret de veldig fort 3-1. Men fra 3-2 og ut så var de så preget at de brukte alle triksene i boken som finnes. Men vi gjorde det 100 prosent gjennom å være oss selv, og tilbake til det du spurte om tidligere, om vi ville gjort det vi kunne gjøre, uansett om det var på den jævligste måten for å få et resultat, så er egentlig svaret på det kampen mot Milan i Milano. Vi var 100 prosent oss selv.
- Ja, på en pressekonferanse i forkant av kampen understreket du at dere måtte spille deres offensive fotball for å lykkes mot en presumptivt bedre motstander. Mange andre trenere ville kanskje lagt opp en mer defensiv tilnærming borte mot Milan, men hvor viktig var det for deg å gjøre det motsatte?
- Ja, for det var jeg overbevist om at var vår beste sjanse. Hvis vi plutselig skulle spilt et spill som vi ikke har trent på eller behersker, hadde vi vært totalt sjanseløse. Da hadde jeg egentlig fortalt spillerne at det vi gjør fungerer i Norge, men det fungerer ikke internasjonalt. Da forteller du et veldig tydelig budskap om at det vi holder på med ikke er godt nok. Livet er læring, og vi må akseptere at vi på veien får noen aha-opplevelser. Du taper kanskje kortsiktig, men i et langsiktig perspektiv er i hvert fall min inngang at det er på den måten du kommer lengst.
- Hvordan jobbet du med spillerne fra ankomst Milano, og inn mot kampstart?
- Veldig likt det vi alltid gjør. Ikke gjør det større enn det er, og ikke komplisér det mer enn nødvendig. Det var veldig spesielt på grunn av korona, du var innelåst på et hotell og du ble busset til en trening, og det var det du kunne gjøre. Den største korrigeringen måtte vi gjøre i pausen, og det handlet egentlig om at noen ikke hadde tatt budskapet og ikke klarte raskt nok å absorbere den læringen når vi møter spillere på et mye høyere nivå.
- Det største problemet vi hadde i den første omgangen var venstresiden med Theo Hernandez. Det var han som skapte alt, altså på vår høyreside. Vi fikk justert det i pausen, og samtidig justert litt når det kom til hvordan de presser, og vår selvtillit i vår frispilling. En pause for meg handler om å være tydelig og konkret. Du må alltid sette deg inn i det spillerne absorberer, og du må klare å få fram budskapet ditt på noen få minutter, for ellers bli det bare en smørje. Det er samme når du skal vise en video av et motstanderlag. Om du viser en video i en halvtime eller tre kvarter, så hadde jeg personlig ikke fått det med meg om jeg hadde hørt på.
- I den pausen har du maks 15 minutter…
- Nei, du har ikke det engang.
- Si 10 minutter på å komme igjennom det du skal. Og mot Milan antar jeg det handlet om høyrekant, høyre indreløper og høyreback, så får du korrigere om det er feil..
- Det er riktig.
- Hva sa du konkret til de tre spillerne i den korte pausen, for å demme opp mot Milans venstreside?
- Kanskje det største problemet var at Alfons Sampsted var for passiv mot Theo Hernandez. Han (Sampsted) må ta det ytterste punktet, og så må de andre komme etter ham. Når han ikke tar det ytterste punktet og de skaper to mot én-situasjoner rundt oss, er vi i trøbbel. Det var justeringen.
[Slår i bordet]
- Og så måtte jeg også si til ham; «nå må du ta det. Dette gikk vi igjennom før kampen, og nå er du nødt til å gjøre det». Det andre var frispillingen, og jeg måtte bare formidle om at det var alle muligheter.
- Hvordan reagerte han da du ga ganske klar beskjed i pausen?
- Han er en robust islending, så hans tilnærming til det som kommer er tommel opp, og «jeg skal ta det». Han er utrolig god til å ønske å ta læring, og det å ta tydelige beskjeder og gjøre noe med det.
- Apropos Hauge; Han var jo en svært ettertraktet spiller allerede før kampen. Hva tenkte du etter hvert som du så den ekstraordinære prestasjonen han dro fram mot Milan?
- Sannheten med Jens Petter i den kampen er at han var veldig på. Så fikk han en føling på en strekk etter cirka 20 minutter, så han ble jo behandlet hele pausen. Etter et kvarter spilte han på 70 prosent, så det forteller jo ganske mye. Han var mye bedre i annenomgang, fordi Mike (Brown, fysioterapeut, red. anm) fikk tak i hva som var problemet, og det var heldigvis ikke en strekk. Men meg er ikke det overraskende med Jens Petter, for han er en ekstremt smart fotballspiller. Han har et internasjonalt nivå, så at en klubb som Milan er ute etter ham er helt naturlig. Så er det noe med Jens Petter at han ikke har noe frykt i seg. Jo bedre motstanderen er, jo bedre er det for ham. Nå er han der han hører hjemme.
- Var dere bekymret for at han måtte gå av allerede i pausen?
- Ja, ja! Jeg var to ganger i kontakt med ham, og han var sikker selv. Så da jeg gikk til pause trodde jeg at han var ferdig. Og det forteller litt om det jeg prater om, å ha et team som er på et høyt nok nivå. Nå har vi tre fysioterapeuter som jobber med spillerne hver eneste dag. De kommer fra England og er vant til å jobbe mye for lite, så for oss er det dobbelt kinderegg. Men den jobben Mike gjorde med Jens Petter viser hvor avgjørende det er, og at det er detaljer som avgjør. Vi konkurrerer med klubber i milliardklassen, og jeg understreker at da jeg kom inn i 2017 hadde vi et budsjett på 48 millioner, men det er mye som er gratis ved fotball og jeg tror vi har vært flinke til å ta ut den siden av det. Og så er det jækla mange unnskyldninger, spesielt i fotball og lagidretter, og det kommer du ingen vei med. Det å være ærlig og kalle en spade for en spade, for du blir målt hele tiden. Det du presterer i kamp, er det nivået du er på. Så brutalt er det. Du kan komme med hundre unnskyldninger, men det er bare pisspreik.
- Dere dro jo til Milano og til en av de største klubbene i verden, i hvert fall tradisjonelt sett, hvor man kanskje regner med at alt er på stell. Jeg så imidlertid Frode Thomassen i ettertid uttalte at forholdene ikke akkurat ble lagt 100 prosent til rette av italienerne i forkant..?
- Da Zalgiris-lagene kom hit, var det ikke måte på hva de skulle ha. Vi er ikke verdens største klubb, men vi løp som piskede rotter, for de skulle ha vann, kaker og ditt og datt. Og for å si det sånn: De (Milan) leverte ikke en dritt. Du opplever kynismen som er i internasjonal fotball, og vi fikk ikke engang håndklær til å tørke oss med. Ingenting, vi fikk ingenting. Vi var og trente dagen før kamp med politieskorte og alt, men snakk om å sende oss ut på en melkerute. Det var «legg minst mulig til rette for motstanderlaget».
- Hva tenkte du da du så tendensen?
- Jeg ble litt oppgitt av den lange bussreisen, men jeg har nå jobbet litt inn mot individuelle idretter, og for å si det sånn; det er i hvert fall én ting som er sikkert med de som kommer til mesterskap, og det er at ingenting blir som oppsatt. Det er forandringer hele tiden, og de som er best til å håndtere uforutsette ting, kommer best ut. Det er bare sånn det er. De som må ha alt linet opp på forhånd, fungerer veldig bra i hverdagene sine, men kommer de til et mesterskap så er det ikke sånn dagene er, og da kommer de helt ut av det. Det handler bare om å holde roen og ta det på kammerset. Til spillerne må du bare si «fin kjøretur, og gøy å se litt av Milano».
- Men når da Milan kontakter dere og skal ha Jens Petter Hauge, hvordan er den dialogen da?
- De prosessene er ikke jeg involvert i, men det er bare sånn du må forholde deg til at det er. Og så må du bare vite til neste gang at vi må ordne håndklær og ha googlet hva som er veien når du skal på treningsfeltet. Det handler om hvilke forberedelser du gjør. Og så blir jo Hauge en helt annen greie. Da handler det om at de ønsker en spiller, og vi ønsker selvfølgelig at Jens Petter skal oppfylle drømmene sine, og så handler det i siste instans om at Bodø/Glimt får mest mulig.
- Men det var ikke noe tvil om at dere fikk oppleve den italienske kynismen lenge før kampstart på San Siro?
- Det er helt riktig. Det kan vi sette to streker under svaret på.
- 2021 blir et veldig spesielt år for dere, som skal forsvare et historisk seriegull, eller eventuelt angripe et nytt ligagull som jeg vet mange trenere heller vil formulere det som. Hva tenker du om neste sesong og utfordringene som ligger i å være regjerende mester?
- Det er to ting jeg ikke liker. For det første er det at vi skal forsvare eller gjenskape noe, for det går ikke an å gjenskape noe. Det går tilbake til utgangspunktet «prestasjon og utvikling». Det eneste vi kan få gjort noe med er oss selv, og jo bedre de vi konkurrerer med er, jo større blir utfordringen for oss og det er fantastisk. Så handler det om at vi er dyktige på å jobbe videre med å utvikle de spillerne vi har, og treffe på de spillerne vi får inn. En hver gruppe trenger ny energi innimellom, og det må vi ærlige på at er en mye større utfordring i dag enn det var i 2017 og 2018. Vårt lag er uten noen få unntak i danskene, bygget opp på spillere som kommer fra egen klubb, OBOS-ligaen eller med karrierer der de ikke har lyktes spesielt. Det gjelder jo Junker og Philip også, men det blir litt vanskeligere å finne slike spillere inn mot 2021.
- Hvis du hadde blitt ansatt som Brann-trener i januar 2017, ikke Glimt-trener, hadde Brann tatt gull i løpet av de siste årene under deg?
- Hehe, jeg er fra Bergen og helt ærlig håper jeg alltid – utenom kampene de spiller mot oss – at Brann skal lykkes og få det til. Utover det så bruker jeg all min energi på det jeg skal gjøre her, og jeg har alt for lite forutsetninger til å sette meg inn i det som har vært der. Men på generelt grunnlag kan jeg si at det er veldig gøy med Fagermo og Vålerenga. En klubb som kommer fra den største byen, og Brann kommer fra den nest største, skal naturligvis tilhøre toppen av norsk fotball og det tror jeg er viktig. Samtidig mener jeg det er sunt og bra for norsk fotball at du av og til får lag som Bodø/Glimt, for det tror jeg skjerper de som skal være de beste, og jeg tror det viser muligheter for de som er litt mindre. Å plassere meg inn i en Brann-kontekst føler jeg på mange måter blir litt feil. Jeg har jobbet i Brann noen år, og det er en utfordrende klubb å lykkes i.
- Hvordan er det for deg å gå rundt i Bergen nå som du har stor suksess med et annet lag enn ditt lokale lag, hva slags reaksjoner får du fra bergenserne?
- Jeg vet ikke, for jeg har ikke gått rundt i Bergen så jeg kan ikke svare på det.
- Det blir ikke juleferie i Bergen i år?
- Joda, jeg reiser til Bergen..
- Så det vil kanskje komme?
- Jeg vet ikke, vi får se. Men jeg har nå fått ekstremt mange tekstmeldinger fra Bergen, så det er veldig mange positive tilbakemeldinger på det. Slik jeg kjenner bergensere, og de har mange merkelapper på seg, men det er egentlig ganske rause når det kommer til stykket.
- Da vi intervjuet deg som årets trener i fjor, snakket vi om at du har lagt ned forbud mot å bruke ordet «jammen». Har du lagt til noen flere ord på forbudslisten?
- Nei, det vil jeg ikke si. Det er en veldig liten forbudtliste i Glimt. Jeg tror det handler om å snakke om det som er mulighetene, og ikke det som er forbudt. Men å begynne en setning med «jammen» er du defensiv i tilnærmingen. Så det er begynnelsen på en lang, eller kort, unnskyldning og det har jeg vel sagt nok om.
- Du får mye ros for å makse potensialet til Glimt. Hvilke norske klubber mener du får minst ut av eget potensial?
- Det er jo naturlig å tenke de klubbene med størst ressurser, jamfør inn mot plassering. Så er fotballen så kompleks og sammensatt at det er veldig lett å stille seg utenfor og peke og si «sånn er det». Men det jeg vet, og de jeg anser som mine kolleger og er hovedtrenere i Eliteserien, vet jeg at alle er dedikerte og hardtarbeidende folk som ønsker av hele sitt hjerte å lykkes. Så jeg vil heller si at jeg har veldig respekt for jobben som gjøres. Alle prøver sitt ytterste, men én ting er å sitte på deres side av bordet, men det er nå en gang sånn at vi vet at det er noen som kommer til å vinne seien, og så er det noen som kommer til å rykke ned og. Det betyr ikke at de som vinner er de mest suksessfulle, og de som rykker ned er de største fiaskoene. Det synes jeg er veldig svart/hvitt-bilde. Så tror jeg det er en god regel om å konsentrere seg om seg og sitt
- Du ble nevnt som en mulig ny FC København-trener etter Ståle Solbakken. Jeg vet du ikke vil prate så mye om andre klubber, men kan du si noe om hvordan det er å bli nevnt i slike sammenhenger?
- Det legger jeg ikke skjul på er hyggelig, og at Bodø/Glimt blir lagt merke til. Det er en effekt av det vi har fått til, og det gjelder trenere og spillere. Det er ikke tvil om at i et spesielt år har interessen for Bodø/Glimt økt noe helt ekstremt. For meg er det viktig alltid å huske hva som er det viktigste, og det er å jobbe med teamet og spillerne. Hvis du skal sitte i intervjuer, reise rundt å holde foredrag og hei hvor det går, så tror jeg ikke du klarer å levere 100 prosent. Du må være på 100 prosent hver dag, og så må du forstå hva 100 prosent vil si. Når du kommer hjem, skal du nesten krype inn i gangen.
- Du må være helt ferdig. Det å klare å motivere seg, og du må gjøre det med folk du trives i lag med og går godt i lag med. Veldig mye av det vi prater på kontoret er alvor, men det er faen meg mye pisspreik også. Og slik må det være, det å komme inn døren med et smil om munnen og glede seg til det som kommer. Men det er ekstremt, og jeg ser på meg selv som toppidrettsutøver. Det er vanskeligere å være toppidrettsutøver som 52-åring enn som 20-åring, det kan jeg si. Det er forskjell på meg da jeg var 25 og nå når jeg er 52, og det krever mer av meg. Det gå dessverre av og til utover omgivelsene i din tilstedeværelse, og det som er dine egentlige nærmeste. Det er litt ekstremsport.
- Nå er Solbakken blitt ny Norge-sjef. Hva er hans største sportslige utfordringer med landslaget?
- Jeg vil egentlig svare først at jeg synes Lars Lagerbäck og hans team har gjort en formidabel jobb. Jeg er ikke glad i måten den avgangen skjedde på. Det har ingenting med Ståle Solbakken å gjøre, men jeg forstår ikke at det ikke er mulig å få avgangene til å skje på en bedre måte. Det synes jeg ikke han fortjener, og jeg synes ikke det var verdig av NFF, så har jeg sagt det, for jeg synes det er viktig å få understreket. Han har løftet det laget, og så er han, teamet og spillerne mer enn alle andre skuffet over at de ikke lyktes i den Serbia-kampen, og det er de klare over.
- Ståle Solbakken opplever jeg som ekstremt dedikert. Den jobben han har gjort i FCK de siste seks årene og historien han har i FCK er helt sinnssyk. Jeg har vært på studiebesøk der, så jeg vil heller si at norsk fotball de siste ti årene har gjort mye riktig. Vi har flere spillere som slår gjennom på den internasjonale arenaen, vi har aldersbestemte landslag på et internasjonale nivå. Måten vi utvikler spillere i klubb og landslag er en fin retning nå, så det begynner å komme fram en generasjon spillere som er utrolig spennende for fremtiden. Så er faktum at vi har veldig mange typer fremover i banen, og litt færre i de defensive posisjonene. Sånn var det ikke under Drillo sin tid, men ting endrer seg veldig fort og vi har typer som og er på gang i de posisjonene, men det er det samme der.
- Du må ta ut det rette laget, de rette typene og bygge en sinnssyk kultur rundt det som skal være kjernen i landslaget. Det er en utrolig spesiell jobb, for spillerne er der noen dager før de skal prestere. Slik jeg kjenner Ståle, er han utrolig god på å organisere lag defensivt og offensivt, så jeg tror han er en veldig god mann, og jeg tror fremtiden og mulighetene for norsk fotball er stor. Så er faktum at det er lettere å komme til et EM enn et VM. Det nåløyet er mindre, så det blir spennende å se om vi kan klare raskt å få så gode resultater at vi klarer å kvalifisere oss til et mesterskap. Det er for lenge at det går 20 år. For klubbfotball, identiteten og norsk fotball er det utrolig viktig å få landslaget til mesterskap.
- Dere har jo en utsatt jobb som fotballtrenere, og jeg regner med dere kan identifisere dere mye med hverandre. Blir du da trist når du ser hva slags avskjed det ble med Lagerbäck, etter det han gjorde for landslaget?
- Ja, på en måte gjør jeg det. Det er mange ting jeg ikke er god til, men jeg er flink til å komme videre. Jeg har vært igjennom noen ting selv, og jeg bruker veldig lite tid på å la det prege meg, og det tror jeg er samme med Lars. Men det forteller meg at vi kanskje har aller mest å gå på ledelseplan i norsk fotball, og forståelsen av hva dette faktisk handler om. Det er helt okay at et arbeidsforhold tar slutt, men det går fortsatt an å håndtere det på en fair og ryddig måte, akkurat som vi avslutter med en spiller. Det handler om å gjøre det på en respektfull måte, og jeg tror det er der norsk fotball kan ta størst steg er på lederrollen. Der er vi milevis bak.
- Hvordan hadde du følt det om du var i Lagerbäcks sko, og det ble som det ble?
- Jeg synes han har håndtert det imponerende, og jeg håper jeg hadde håndtert det like godt. Han gir ros, og så kaller han en spade for en spade og sier «jeg har fått sparken», og så er nå han blitt en så erfaren mann at jeg tror han går videre og har det bra uansett.
- Du synes NFF-uttalelsen var litt ullen?
- Ja, det er bare fjas. De skaper jo spekulasjoner. Si at han har fått sparken, da. «Vi har en klausul i kontrakten, og vi har tatt den klausulen og vi ønsker forandring». Det er jo bare «Vi har blitt enig med Lars Lagerbäck», det er jo det de sier.
- Det har jo blitt vanlig syn i internasjonal fotball dette med «gjensidig enighet». Er du mer for at man skal kalle en spade for en spade og si «han har fått sparken», fremfor å pakke det inn i gjensidighet og mer abstrakte begreper?
- Ja, hvis de er blitt enige så er de blitt enige, men her var det jo helt tydelig at det var én part som sa de var enige, mens den andre parten sier han har fått sparken. Da er jo budskapet fra NFF, som er det første budskapet som når ut til alle, i beste fall en hvit løgn, og om vi skal kalle en spade for en spade, så er det en usannhet. Og det synes jeg er unfair, og det setter også den andre parten i en veldig vanskelig og mer komplisert situasjon. Vi må stå for noe, og det minste du kan gjøre er å være fair og ærlig.