Mandag er nok en vanvittig dag i strømmarkedet, med en kraftpris på 3,64 kroner per kilowattime.

Legg på avgifter og nettleie, og strømmen koster deg mellom fem og seks kroner per kilowattime.

Les mer: Prissjokk mandag morgen: Dette har ikke skjedd før

De vanvittige strømprisene har fått det til å koke i mange hjem, og det er lett å forstå fortvilelsen hos dem som ikke har råd til å ta en dusj eller varme opp leiligheten sin.

Irritasjonen blir ikke mindre av at verken Stortinget eller regjeringen har løftet en finger, eller at 143 stortingspolitikere bor i gratis pendlerbolig med strømmen betalt.

Det store spørsmålet er hvorfor det har blitt sånn, og hva som kan gjøres.

Svaret er dessverre veldig enkelt: Du får høye strømpriser fordi politikerne vil ha det sånn!

En mer komplisert forklaring er at strøm har gått fra å være en kommunal tjeneste som vann, til å bli en vare som selges til høystbydende i et marked.

Det er litt mer komplisert å forklare hvilket enkeltvedtak som har gjort billig norsk strøm til en vare vi selger ut av landet, og norske strømkunder til maktesløse kunder som tar regningen for at Tyskland legger ned atomkraft og Europa legger på stadig høyere CO₂-avgift på elektrisitet fra kull og olje.

Salget av utslippsfri, bærekraftig norsk elektrisitet gir norske forbrukere en gigantregning. Og folket har sittet stille og latt det skje, som kyr på vei til slakteriet.

Her er noen enkle fakta som kan ødelegge dagen for mange:

• Det koster mellom 5 og 10 øre å produsere norsk vannkraft.
• I dag var prisen på selve kraften oppe i 374 øre per kilowattime.
• På toppen kommer statlige avgifter på nær 90 øre per kilowattime.
• Og i tillegg kommer nettleien på 43 øre per kilowattime.

I klartekst stiger altså prisen på strøm fra 5 øre hos kraftverket til over 500 øre i din kontakt - altså 100-gangeren!

Dette må jo være ren svindel, tenker du kanskje?

I så fall er det en svindel der skurkene sitter på Stortinget.

De aller fleste partiene fra Høyre til Arbeiderpartiet har hatt roller mens strømranet ble planlagt og gjennomført.

I riktig gamle dager, det vil si før 1990-tallet var det kommunale el-verk som produserte og solgte strøm som monopolister - omtrent slik kommunale vannverk skaffer deg vann i kranen. Selv ivrige kapitalister vil være enig i at en del tjenester er såkalte naturlige monopoler, og mange var svært skeptisk da Ap-regjeringen til Gro Harlem Brundtland i 1991 gjennomførte liberaliseringen av elektrisitetsmarkedet.

I praksis solgte fylker og kommuner unna de gamle el-verkene, inkasserte milliardgevinster og satte delvis pengene over styr i spekulasjon, eller ved nye offentlige tjenester.

Men ikke tro at alle fortviler over de høye strømprisene: Staten håver inn over 30 milliarder kroner mer enn i fjor på kraftsalg og avgifter. Dyr strøm er en ekstraskatt.

Mediene er fulle av Petter Smart-løsninger på strømkrisen. Noen mener at kablene til utlandet er problemet, og glemmer at vi har hatt overføringer til utlandet siden 1960 (!). I tillegg er vi nå i den situasjonen at Norge importerer strøm fra Storbritannia. Uten kablene ville prisene altså vært enda høyere akkurat nå.

Helt avgjørende for å foreslå løsninger, er å stille riktig diagnose: Er problemet at strømmen gradvis blir litt dyrere eller er problemet voldsomme svingninger? Eller er det mest provoserende at stat og kommuner håver inn gigantbeløp på skatter og avgifter som gjør strømmen dyrere når den allerede er dyr?

Her er Det store strømrøveriet, akt for akt:

Akt 1: Liberalisering av strømmarkedet

Energiloven som ble vedtatt i juni 1990 gjorde elektrisk energi til et fritt marked for kjøp og salg fra 1. januar 1991. Loven ble vedtatt av den borgerlige regjeringen til Jan P. Syse (H), og gjennomført av Ap-regjeringen til Gro Harlem Brundtland.

Energiloven førte til at de gamle kommunale kraftselskapene ble delt i to: Den ene delen eier kablene inn i huset ditt, og tar nettleie - den andre delen ble etter hvert til et mylder av kraftselskaper som konkurrerer om forbrukerne.

Kraftleverandørene begynte nå å levere strømmen til kraftbørsen Nord Pool, slik at strømprisen ble avgjort av tilbud og etterspørsel.

Det vesentlige er at de kommunale strømselskapene gikk fra å være en tjenesteleverandør til innbyggerne (som de kommunale vannverkene) til offentlige og private strømselskaper som tjente på å selge strømmen så dyrt som konkurransen tillater. Dette var ikke nødvendigvis dumt. Reiser du rundt i Norge, vil du beviser på at de gamle kommunale kraftselskapene tok seg råd til praktbygg som ble betalt av abonnentenes strømregninger.

Studier viser da også at prisene falt de første årene etter liberaliseringen.

Akt 2: Kraftutveksling til det europeiske strømmarkedet

Norge har hatt strømkabler til utlandet siden 1960, men koblingen til utenlandsmarkedet avhenger av kapasiteten. På 1990-tallet og rett over årtusenskiftet handlet det om et integrert nordisk kraftmarked. Senere har Norge blitt mer og mer integrert i det europeiske strømmarkedet. Det er gunstig i år hvor vi har lite regn og kan importere strøm, men mindre gunstig i situasjoner der det er strømmangel i hele Europa.

Akt 3: Forbrukerne får regningen

Å kunne utveksle strøm er smart siden det kan ta unna pristopper og prisbunner. Det er følgelig ikke strømkablene i seg selv som er problemet. Det som gjør strømmen dyrere i Norge er at vi har koblet oss til det europeiske strømmarkedet.

Det sier seg egentlig selv: En undersøkelse Energi Norge har gjennomført viser at prisene i Europa er opptil 80 prosent høyere enn i Norge. Effekten er åpenbart at prisene øker i Norge, og den sammenhengen blir enda sterkere av at Europa kutter i sin strømproduksjon som følge av det grønne skiftet.

Det minste problemet er at elprisene svinger. Det kan forbrukerne enkelt løse selv ved å binde kraftprisen og få fast pris i flere år fremover. Et alternativ er en statlig prisutjevningsetat som kjøper og selger strøm for å jevne ut prisene over tid.

Akt 4: Stat og kommuner håver inn milliardbeløp

Ser vi på strømprisen tilbake i tid, så har den økt jevnt og trutt siden 2012 - i en periode hvor Norge har blitt mer og mer tilknyttet det europeiske kraftmarkedet.

Men hvor forsvinner pengene?

En stor del av svaret er at et stort jafs fra strømregningen går rett i statskassen til finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

Energi Norge har regnet ut at staten får 30 milliarder kroner mer i inntekter fra elproduksjonen i år, mens kommunene får 9 milliarder kroner.

Ekstraskatt: Rundt 39 milliarder kroner av det forbrukerne betaler for dyr strøm havner altså i lommene til byråkrater og politikere i det offentlige.

Dette er ikke bare elavgift og merverdiavgift på strømmen (se tabellen). I tillegg kommer enorme inntekter fra overskuddene til kraftprodusentene (59 prosent), og utbytter fra kraftselskapene.

Økonomiprofessor Victor D. Norman setter bjeller på katten, et innlegg han (modig nok) har skrevet med tittel «Hurra for strømprisene!»: - At prishoppet er kommet som et sjokk på folk, er imidlertid et stykke på vei fordi mange av de samme politikerne fremdeles snakker som om norsk kraft er noe som bør forbeholdes norske forbrukere og norske virksomheter (...) men først og fremst har vi kablene for at vi skal kunne eksportere elkraft – akkurat som gassledningene til utlandet er der for at vi skal kunne eksportere gass, og bøyelasterne i Nordsjøen er der for norsk oljeeksport.

LO-spesialrådgiver Kjetil Staalesen er inne på det samme i Dagsavisen: - I all hovedsak tilfaller ekstrainntektene ved de høye kraftprisene den norske stat og norske kommuner. Det betyr mer velferd og mer import av varer og tjenester vi trenger eller ønsker oss, men ikke kan lage sjøl (...) For Norge som helhet er det vi står i nå derfor verken en strømkrise eller en økonomisk krise. Det er en fordelingskrise.

Hvordan få billigere strøm?

Nå er Norge en del av det europeiske strømmarkedet, og vi har underskrevet på at det skal være fri flyt av strøm (slik det er på andre tjenester i EU). Det gjør at vi ikke uten videre kan innføre innenlands momsfritak eller eksportavgift på strøm uten å bryte EØS-reglene.

Det vi derimot kan gjøre er å dele ut gigantoverskuddene fra stat og kommuner til innbyggerne.

Når stat og kommuner får inn 39 milliarder kroner ekstra, burde det være rom for betydelige skattelettelser.

I stedet har regjeringen foreslått det motsatte: Samtidig som stat og kommuner håver inn 39 milliarder kroner ekstra på strøm i år, så ligger det an til økt inntektsskatt for alle som tjener over 640.000 kroner.

I helgen satt regjeringen sammen for å finne på kompensasjoner for dyr strøm. Det er ingen vågal påstand at det blir for lite, for sent.

Ifølge avisen Vårt Land tok Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum en pause fra forhandlingene for å gå i kirken, og de ble sterkt inspirert av prestens forkynnelse, som var hentet fra Matheus 21 10-17.

For bibelkjennere er det der Jesus velter pengevekslernes bord utenfor Tempelet og sier «Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule».

Les mer: Bibel.no

Siden Matheus-evangeliet hjalp på forhandlingsviljen, så kan kanskje teksten fra kapittel 23 være nyttig når det gjelder strømpriskrisen for folk flest: «For de sier ett og gjør noe annet. De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for flytte dem».

PS! Hva mener du? Tar politikerne strømprisene alvorlig, eller tror du det blir lite og ingenting ut av hjelpetiltakene? Skriv et debattinnlegg!