Gå til sidens hovedinnhold

Hodet under vannet

Den gamle Dogme-helten Thomas Vinterberg tar et dypdykk ned i Københavns rennesteiner.

HTML EMBED

Submarino - Danmark 2010. Regi: Thomas Vinterberg. Med: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose

Aldersgrense: 15 år

Danske Thomas Vinterberg slo gjennom med Dogme-filmen «Festen» fra 1998. Så reiste han til USA, uten helt å få dreis på sakene med verken «Its All About Love» eller «Dear Wendy». Deretter vendte han tilbake til gamlelandet, hvor han regisserte «En helt kommer hjem». En film som aldri klarte å bestemme seg for om den skulle være drama eller komedie.

Med «Sumbarino» er det imidlertid ingen tvil.

Her møter vi to brødre, den eldste ved navn Nick, den andre kun kalt Lillebror. I anslaget er de barn, som i alt for stor grad er overlatt til seg selv av sin fordrukne mor. Derfor oppstår en tragisk hendelse som vil prege resten av livene deres.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Filmen forteller om deres liv som voksne, på hvert sitt skråplan av samfunnet. Uten kontakt med hverandre, fram til moren skal begraves.

Nick er nettopp sluppet ut av fengsel, og fordriver dagene med å bygge kroppen opp med vekter og bryte den ned igjen med alkohol. Han har et seksuelt forhold til sin like alkoholmarinerte nabo Sofie, som kjemper for å få tilbake foreldreretten for sønnen sin. I tillegg henger Nick med sin ekskjærestes bror, en kraftig og ikke så rent lite forstyrret plugg som har problemer med å se hvor grensen går i forhold til det motsatte kjønn.

Lillebror er på sin side heroinist med aleneomsorg for sønnen Martin, etter at barnemoren omkom i en bilulykke. Men det spørs hvor lenge formynderansvaret vil vare, da barnevernet har fått mistanke om at han er tilbake på sprøytene.

Så dukker Nick opp, med beskjed om at han vil overlate hele arven til Lillebror. Uten at dette nødvendigvis bare fører godt med seg.

Filmen er basert på Jonas T. Bengtssons roman ved samme navn, og selv om tittelen kan virke litt kryptisk, er den for så vidt passende nok. For her har vi å gjøre med to hovedkarakterer som så til de grader sliter med å holde hodet over vannet. Dessuten fantes det jo allerede en dansk film ved navn «Brødre».

«Submarino» er et sterkt stykke sosialrealisme, ikke ulikt Ole Christian Madsens dopdrama «Nordkraft». Vinterberg tegner et troverdig bilde av Københavns slitneste miljøer, og det virker som han bryr seg om alle sine karakterer. Det kan imidlertid være litt vanskelig å kjøpe Nicks ekstreme vilje til å beskytte kompisen Ivan. For selv om det er lett å føle godhet for denne uforutsigbare stakkaren, er han åpenbart også en fare for både seg selv og sine omgivelser.

Min viktigste innvending er at filmen nesten aldri lar noen lysstråler skinne ned i havet av tristesse. Tragedier trenger gjerne noen glimt av håp for å bli virkelig gripende. På den annen side tror jeg det gjennomgående, nærmest insisterende mørket er med på å gjøre slutten (som naturligvis ikke skal røpes her) ekstra rørende.

Sikkert er det i hvert fall at «Submarino» er et solid steg i riktig retning for den gamle Dogme-helten Vinterberg. Som strengt tatt ikke har rukket å bli spesielt gammel ennå. Hvilket gjør det ekstra oppløftende at han igjen er blitt en filmskaper å regne med.

Kommentarer til denne saken