(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

The Beatles
Help!
Parlophone/EMI
1965

The Rolling Stones var forrige ukes klassiker, så hva er vel da mer naturlig enn å ta for seg et av The Beatles mange fantastiske album denne gang?

De fire gutta fra Liverpool har udiskutable mesterverk som «Revolver» «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band» og «Abbey Road» på samvittigheten, men aldri var tidenes låtskriverduo mer selvsikre og tilsynelatende mer i kontroll over sitt talent enn på pop-bibelen «Help!» fra 1965.

Dette er The Beatles på randen av en ny æra med stadig sterkere droger, sonisk eksperimentering og full konsertstopp. «Help» er på mange måter bandets definitive farvel med «mop top»-perioden, et siste Little Richard-hyl og hoftevrikk før alvoret og voksenlivet satte inn for fullt for hele verdens kjæledegger.

Deppa Lennon
På overflaten er åpningssporet «Help!» oppløftende Beatlepop god som noen. Melodien er muligens den mest fengende John Lennon noensinne skrev i The Beatles, men for de som tok seg tid til å lytte til teksten, skjønner man fort at Lennon ikke var lys til sinns på denne tiden. Låta var da også egentlig ment å spilles som en Roy Orbison-aktig ballade, men som med «Please Please Me», gikk John med på å øke tempoet for å gjøre det hele mer kommersielt.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

«And now my life has changed in oh so many ways, My independence seems to vanish in the haze, But every now and then I feel so insecure, I know that I just need you like I've never done before», synger den da lettere overvektige og deprimerte Lennon, tydelig sliten og desillusjonert av livet som en av «The Fab Four».

Paul McCartney prøver karakteristisk nok å holde humøret oppe med den lekre poplåta «The Night Before». Dette er klassisk The Beatles med snert og tekster om jenter, slik verden den gang kjente dem. Men en kar ved navn Bob Dylan hadde også såvidt begynt å inspirere de fire scouserne, noe Lennons nydelige «You've Got To Hide Your Love Away» er prov på. Nedtonet og akustisk med «seriøs» tekst, markerte denne et vannskille i bandets karriere og ryddet vei for den fantastiske LPen «Rubber Soul» senere samme år.

Kriminelt undervurdert
Harrisons søte «I Need You» og Maccas «Another Girl» (nok en låt om jenter og sånn) leder oss elegant til en av bandets aller mest undervurderte låter. «You're Going To Lose That Girl» har aldri blitt sett på som en klassiker på linje med tittelsporet fra denne og «A Hard Day's Night», for å nevne to av guttas mesterverk fra deres tidligere karriere. Teksten er kanskje ikke den aller mest avanserte, men Lennons uimotståelige popteft kommer nok en gang frem i lyset på denne killeren av en komposisjon. Vi hadde i hvert fall ikke sagt noe på om denne ble gitt ut som singel.

Neste låt ut, «Ticket To Ride», ble derimot så definitivt en singelhit. Og med god grunn! John Lennon er igjen hovedmann, og denne småseige og (til 1965 å være) tunge låta er en av gruppas flotteste øyeblikk. Ringo Starr fikk naturligvis også synge litt på denne skiva, og gjør en sjarmerende og morsom versjon av Buck Owens' «Act Naturally», før Lennons bittersøte «It's Only Love» får oss ned på jorda igjen.

Paul-show på slutten
Harrisons andre låt på «Help!» er «You Like Me Too Much», og vi tråkker vel ikke så altfor mange på tærne når vi sier at denne er den absolutt svakeste komposisjonen på plata. «Tell Me What You See» er også tydelig folk-inspirert, men til tross for en søvnig sjarm er ikke denne i nærheten av å funke like bra som «You've Got To Hide Your Love Away». På «I've Just Seen A Face» er det derimot andre takter, og McCartneys forsøk på en ren countrylåt er rett og slett utsøkt.

Men godeste Paul hadde såvisst flere ess i ermet. «Yesterday» er kanskje den mest kjente poplåten som noensinne er skrevet, men selv om man har hørt den en million ganger skal det et kaldt hjerte til for å ikke røres av dens melankolske og melodiske kraft.

Fjortende og siste låt er en leken coverversjon av standardlåta «Dizzy Miss Lizzy», med John Lennon i storform på vokal. Denne markerer på mange måter slutten av The Beatles' tid som et rent rockeband, og viser atter en gang at det var få som kunne spille denne typen femtitallsrock bedre enn disse gutta.

Senere The Beatles er vel og bra, men for undertegnede vil det alltid være en del av meg som holder med de fire fantastiske moptopene fra Liverpool.

VIDEO: The Beatles - «Help!»

HTML EMBED