Gå til sidens hovedinnhold

Rocker ikke noe særlig

«The Boat That Rocked» er et forsøk på å lage en «Mamma Mia!» for gutta, som har støtt på grunn under manusutviklingen.

The Boat that Rocked - Storbritannia, 2009. Regi: Richard Curtis. Med: Tom Sturridge, Philip Seymour Hoffman, Bill Nighy, Jack Davenport, Kenneth Branagh, Rhys Ifans, January Jones, Nick Frost, Rhys Darby, Gemma Arterton, Emma Thompson, Talulah Riley

Aldersgrense: 7 år

Sekstitallet er i sin siste halvdel, og britisk pop og rock blomstrer som aldri før og kanskje heller ikke siden. Likevel spiller BBC kun tre kvarter med slike toner i døgnet. Piratradiostasjonen Radio Rock har imidlertid manøvrert seg unna det statlige monopolet ved å sende fra en båt langt ute i Nordsjøen. Tjuefire ganger sju timer i uka.

Her jobber en mildt sagt broket forsamling djer (spilt av blant andre Philip Seymour Hoffman, Rhys Ifans, Nick Frost og Rhys Darby), som på en diett av sex, dop og rocknroll (om enn mest av de to siste, da damer bare gis adgang ved spesielle anledninger) gir Storbritannias mange rockehungrige lyttere det de hyler etter. Hit blir unge Carl (Tom Sturridge) sendt av sin mor (Emma Thompson), for å strammes opp etter å ha blitt utvist fra skolen for å ha røyket både det ene og det andre. Og her skal han finne ut at han også har en far.

Richard Curtis gjorde seg bemerket som manusforfatter av serien «Black Adder» og senere romkomklassikeren «Fire bryllup og en gravferd». Med «Love Actually» viste han at han også kunne ta seg av regien. Men nå er han så avgjort langt ute og svømmer.

Med «The Boat That Rocked» har han åpenbart ønsket å lage en slags «Mamma Mia!» for gutta, ved å foreta en nostalgisk tripp tilbake til en klassisk æra av rock og rullings. Der «Mamma Mia!» hadde en rimelig tynn historie kokt opp for å inkludere flest mulig av Abbas hits, har «The Boat That Rocked» et fargerikt og spennende historisk utgangspunkt i piratradioenes voldsomme popularitet på sekstitallet og de britiske myndighetenes like voldsomme forsøk på å stanse dem. Men av en eller annen for meg både uforståelig og sørgelig grunn har Curtis valgt å la seg inspirere av plottet så vel som konseptet til «Mamma Mia!», og la også denne filmen handle om en ungdom som vil vite hvem faren sin er.

Dette fungerer dårligere som drivende motor for denne filmen enn for flere ganger nevnte (og i mine øyne lite vellykkede) Abba-musikal. «The Boat That Rocked» har nemlig ingen egentlig historie å fortelle. Den reduserer de statlige komplottene til flau farse, og konsentrerer seg mest om det som skjer på båten – som strengt tatt ikke er så mye. Filmen kaver derfor hjelpeløst fra (om enn fet) gammel rockelåt til (om enn fet) gammel rockelåt, fra ny ubetydelig intrige til ny ubetydelig intrige, og fra ny umorsom sketsj til ny umorsom sketsj. For når alt kommer til alt er denne komediens største synd at den ikke en gang er gøyal.

Med sitt heftige lydbilde, sin interessante setting og sin imponerende rollebesetning kunne «The Boat That Rocked» vært et skikkelig flaggskip for britisk film. Men prosjektet synes dessverre å ha støtt på grunn under manusutviklingen. Det ferdige resultatet er lite annet enn vrakrester som driver retningsløst rundt på et hav av sanger du heller kan høre hjemme.

HTML EMBED
video_embed(12406,1);
Reklame

Denne strømavtalen har vært klart billigst i hele 2021

Kommentarer til denne saken