(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

The Rolling Stones
Exile On Main St.
Rolling Stones Records/Atlantic
1972

«The sunshine bores the daylights outta me», hyler Mick Jagger godt gjemt i miksen på åpningslåta «Rocks Off».

Mye er blitt sagt og skrevet om «Exile On Main St.», men undertegnede har fortsatt til gode å høre noen si at dette monsteret av en dobbel-LP er kjedelig. Hvis man skal sammenligne med The Beatles, som man ofte gjør med The Rolling Stones, så er dette deres «White Album». Vi snakker løs-i-snippen, groovy og skitten rock som bare Stones kan gjøre det.

Men om anmelderne ikke kalte det kjedelig, var de heller ikke spesielt positive til «Exile On Main St.» da det ble sluppet i 1972.

- Det ble utskjelt over hele verden. Men etter et par år skrev de samme folkene som slaktet oss at det var det beste albumet som noensinne hadde blitt laget, sier Keith Richards.

Dro til Frankrike
I april 1972 valgte The Rolling Stones å forlate England på grunn av det de anså som urimelige skattekrav fra britiske myndigheter. Etter heftige diskusjoner bestemte bandet seg for å dra til den franske rivieraen. Keith Richards leide en herskapelig villa utenfor Nice, som ifølge gitaristen hadde vært «Gestapos hovedkvarter under andre verdenskrig». Og det var i dette husets klamme og fuktige vinkjeller at «Exile On Main St.» ble til.

- Det var veldig varmt og fuktig der nede. Gitarene holdt seg ikke stemte og det var vanskelig å få til en kul trommelyd. Mange av låtene ble først til mot slutten av opptaksperioden. Vi hadde svært mange grunnspor uten vokalmelodi, fortalte produsent Jimmy Miller like etter at plata kom ut.

Groove og kjærlighet
Dette utsagnet forklarer en hel del. For det er lite av de sedvanlige hitlåtene The Rolling Stones hadde for vane å produsere på hver eneste skive her. Kun semi-hiten «Tumbling Dice» og «Happy» (sunget av Keith Richards) er åpenbare singelvalg av de 18 låtene på «Exile On Main St.».

Men det er dette som gjør denne plata til den definitive dokumentasjonen av Stones som band. Ja, Mick Jagger og Keith Richards har skrevet utallige minneverdige og fantastiske låter. Likevel er det først og fremst den fantastiske grooven og kjærligheten til musikken de spiller som alltid har vært The Rolling Stones ’ fremste varemerke og styrke.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Unikt og majestetisk
Hør bare på den deilig skitne «Turd On The Run». Det er nesten umulig å skjønne hva Jagger synger om, men at han mener det han sier, er det liten tvil om. Den inderlige balladen «Shine A Light» er albumets definitive opus og fremkaller gåsehud fra første takt, mens gutta viser sin enorme innsikt og forståelse for amerikansk musikkhistorie på honky tonk/gospel-hybriden «Torn And Frayed».

Ballet rundes av med den triumferende og bredbente «Soul Survivor», og som lytter sitter man både fortumlet og euforisk tilbake – vel vitende om at man akkurat har hørt gjennom et av tidenes mest unike og majestetiske rockealbum.

VIDEO: The Rolling Stones lytter til en råmiks av «Happy» i studio.

HTML EMBED