Gå til sidens hovedinnhold

Fortellerteknisk klassiker!

The Raconteurs banket bluesrock inn i Hove-hjertene!

The Raconteurs
Hovedscenen, Hove

Bare for å ha nevnt det for ente gang. The Raconteurs betyr «fortellerne».

Tilbakebetaling
Og maken til formidlingsevne skal du lete lenge i Hove-skogen for å finne.

Bandet sto visstnok på den ene siden av scenen og bivånet sin venn Beck i går, og kan hende de syntes synd på publikum for den begredelige konserten.

Les anmeldelse:Bleik Beck

I hvert fall dro de i gang tittelsporet (uten flertalls-s’n) fra andre- og sisteplata «Consolers Of The Lonely» som om de hadde bestemt seg for å gi folk tilbake det de hadde tapt.

Full pakke
Nashville-bandet tufter sitt virke på blytung, melodiøs sørstatsrock, med bluesen som minste felles multiplum.

De høres ut som en blanding av The Who, Lynyrd Skynyrd og Led Zeppelin, samtidig som låtene føles forfriskende nye.

Kanskje er det de uimotståelige riffene, kan hende er det de smarte kompositoriske vendingene.

Pakken har uansett noe befriende «gammelt i ny innpakning» over seg, uten at referansene verken føles stjålet eller påtatt.

Gamle helter
Jack White er det naturlige midtpunkt, og når vi først er inne på Zeppelin hersker det liten tvil om hvor Mr. White Stripes har hentet vokalimpulsene fra.

(anmeldelsen fortsetter under)

Også på gitarfronten har han plukket fra sine gamle helter. Både viljen til improvisasjon og evnen til å sette seg selv i trance kan spores direkte tilbake til Jimmy Pages glansdager.

Riff!
På Hovefestivalens hovedscene spydde han ut den ene godsoloen etter den andre med sin karakteristiske knusktørre vreng og selvlærte stakkato spillestil.

Og jeg mistenker at det er de stadige sprellene på gitaren som har ledet fram til The Raconteurs’ fremste varemerke, nemlig riffene som til stadighet dukker opp på steder ingen andre band i disse gjennomformaterte dager ville funnet på å plassere dem.

Supergruppe
Men The Raconteurs er ikke bare Jack White. Også den fenomenale låtskriver Brendan Benson skal tildeles mye av æren for bandets heidundrende flørting med det beste fra rockehistorien, og selv om Patrick Keeler stilte med festivalens kanskje mest beskjedne trommesett, leverte han varene som en konge på sin opphøyde trone.

Forrige gang jeg så bandet var på Quartfestivalen i 2006. Der spilte de på en av de mindre scenene med kun ett album i bagasjen, men allerede da skjønte man at dette var morgendagens headliner ved neste plateslipp.

Komplett
Med nye tilskudd som «Hold Up», «You Don't Understand Me», «Old Enough» og passende coverperler som Charley Jordans «Keep it clean» og Terry Reids «Rich kid blues» har bandet fått på plass et låtspekter som virkelig matcher den herlige debutplata «Broken Boy Soldiers».

Ikke overraskende fikk bandets største hit fra denne publikum til å gå helt bananas.

Håp
I skrivende stund ljomer allsangen til «Steady As she goes» utover Hove-campen, og måtte det heldige publikum i likhet med Jack White & co. passere topp-ti-listene neste gang de er innom platebutikken og grave fram godbitene fra de perifere hyllene.

For når rocken spilles på slikt et vis finnes det ennå håp om at morgendagens musikere snapper opp de gamle skattene i stedet for å hente ballast i plast- og listepop.

LES ALT OM HOVE:

Reklame

- Den beste barbecuesausen vi har smakt

Kommentarer til denne saken