(BIIPMAG): Det begynte med anoreksi, men utviklet seg senere til bulimi. Kathrine har vært på ulike behandlingsinstitusjoner, men det er først nå hun har bestemt seg for å ta et langt steg på veien til å bli frisk.

- Jeg er lei av å kaste bort ungdomstiden min på denne lidelsen, jeg må slutte å spy, sier hun.

- Enkelt å gå ned i vekt
- Det startet med at jeg begynte å trene mye i begynnelsen av tenårene og jeg merket raskt at det var lett å gå ned i vekt. Vekttapet motiverte meg til å spise mindre og trene enda mer. Jeg ble tynnere og tynnere til det en dag sa stopp. På grunn av underernæringen orket jeg ikke noe, jeg skulket skolen og sluttet på håndball.

Dårlig samvittighet
- Jeg prøvde å begynne å spise litt mer, men kjente den dårlige samvittigheten som oppstod. Dette er ikke den typiske følelsen friske mennesker kan få når de har spist litt for mye godteri, men en som føles mye sterkere. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på hva jeg hadde spist og det føltes som om lårene og magen min este ut selv om jeg bare hadde spist et eple. Når du spiser veldig lite generelt blir du veldig kvalm når du først spiser noe og da føles det enda verre, forteller «Kathrine».

Fra anoreksi til bulimi
- Jeg følte meg sterk som klarte å la være å spise, det var det første jeg følte jeg virkelig mestret så nederlaget var stort da jeg gikk fra å være en anorektiker til en bulimiker.

- Jeg er lei av å kaste bort ungdomstiden min på denne lidelsen, jeg må slutte å spy

- Jeg følte at jeg var så ubrukelig, mistet vennene mine og var bare hjemme. Familien min maste om at jeg måtte spise og alt var bare slitsomt. Det kom til et punkt hvor jeg ble veldig deprimert. Jeg holdt meg fra å spise hele dagen selv om jeg var sulten konstant, en kveld tok sulten overhånd, jeg overspiste og begynte å kaste opp igjen maten. I begynnelsen følte jeg en enorm skam da jeg kastet opp, men på et eller annet punkt forsvant denne følelsen og jeg begynte å få en god følelse av å spise og kvitte meg med det etterpå.

- Da jeg utviklet bulimi la jeg på meg noen kilo og foreldrene mine trodde endelig jeg hadde blitt helt frisk. Jeg husker den befriende følelsen da de sluttet å mase på meg. I flere år klarte jeg å skjule sykdommen min, både for familie og venner. Jeg ble mer aktiv enn før og spiste mat foran venninnene mine, alle trodde jeg hadde fått et mer sunt forhold til mat.

Tom innvendig
- Jeg strålte utenpå, men inni meg var jeg helt tom. Den dårlige selvfølelsen og fraværende selvsikkerheten er noe som alltid har fulgt meg. Men når jeg kastet opp glemte jeg alt, det vonde forsvant og jeg følte at jeg hadde kontroll, noe som gjorde godt. Men dette var jeg jo bare når jeg kastet opp, ellers i døgnet var jeg trøtt, sulten, nervøs for å legge på meg og følte meg mildt sagt pyton.

Ble lagt inn
- I slutten av tenårene kom det til et punkt hvor jeg merket at alt var umulig. Jeg klarte ikke skolen, jeg måtte slutte i jobben min og avlyste hele tiden avtaler med venner. Familien min, som på dette tidspunktet hadde forstått at jeg hadde store problemer fikk overtalt meg til å legge meg inn på et behandlingshjem utenfor Oslo. Det var nå jeg forstod at jeg måtte si fra til alle vennene mine, jeg måtte fortelle min store hemmelighet. Egentlig var det en lettelse å få sagt det sånn at flere kunne forstå hvorfor jeg plutselig sovna når jeg hadde besøk eller avlyste venninnekvelder.

«Kan du ikke bare spise da?»
- Heldigvis var nesten alle forståelsesfulle og svært støttende, men det var også de som ikke helt skjønte problemet. De som sa, «kan du ikke bare spise da?» Men jeg har en viss forståelse for dem også, skjønner at de kan se på personer med bulimi som svært selvopptatt og at vi bare tenker på utseende og ytre verdier, men det å ha bulimi er så mye mer enn det. Det er et komplekst problem med flere årsaker enn det kan virke som.

- Når man lider av bulimi må hele dagen planlegges etter måltider, det verste er å være med på sammenkomster hvor det er mat til stede.

- Men institusjonsoppholdet hjalp meg dessverre ikke. Når man legger seg inn mer på grunn av familien enn for seg selv funker det aldri, man må være motivert selv. Jeg ville på dette tidspunktet ikke bli frisk, jeg var redd for å bli det.

- Redd for å miste meg selv
Bulimien var det eneste jeg hadde og jeg følte at jeg ville miste meg selv uten sykdommen. På en måte var det godt å fokusere alle mine problemer rundt det med maten, det å overspise og kaste opp etterpå ga meg en god følelse og fikk meg til å glemme alt rundt, uansett om det var gutteproblemer, dårlig selvfølelse eller jobbrelaterte ting.

- Når man lider av bulimi må hele dagen planlegges etter måltider, det verste er å være med på sammenkomster hvor det er mat til stede. Jeg vet aldri hvor mye man skal spise, jeg vet ikke hva det vil si å være mett. Jeg blir også veldig fort sulten igjen siden kroppen min tar til seg minimalt med næring før jeg kaster opp. Når man lider av en spiseforstyrrelse dreier alt seg om mat, det blir vanskelig å beholde en jobb, gå på skole eller opprettholde dine relasjoner. Jeg har alltid misunt de som kan kose seg med mat og klarer å takle det å føle seg mett.

Vendepunktet?
- Bulimien har vært livet mitt i så mange år, jeg har ikke hatt plass til noen eller noe annet der. Nå er det annerledes, jeg får hjelp fra flere hold og føler meg mer motivert enn noen gang. I en alder av 22 år har jeg har bestemt meg for å prøve og bli frisk. Jeg får ikke noen god følelse av å kaste opp lenger, jeg føler bare skam og skyld. For noen måneder siden var kaliuminnholdet mitt så lavt at hjertet mitt kunne stanse når som helst, det er ikke noe kult å bli lagt inn på sykehus annenhver uke. Jeg ser at vennene mine er i et studiemiljø, møter nye mennesker, blir forelsket, trener og gjør vanlige ting man gjør når man er ung.

- Jeg vil også oppleve den store kjærligheten å føle at jeg kan bidra med noe til samfunnet og til meg selv. Jeg lengter etter å føle meg nyttig, det er min største motivasjon for å begynne på den lange veien mot å bli frisk. Jeg vet det blir vanskelig og at jeg kanskje aldri blir hundre prosent bra, men hvis jeg klarer å spise uten å kaste opp, fungere i det daglige livet og kanskje kunne spise en sjokoladebit i ny og ne uten å få dårlig samvittighet skal jeg være mer enn fornøyd.

Hva er bulimi?
Bulimi er en spiseforstyrrelse som hyppigst opptrer hos jenter og unge kvinner fra 15-16 års alderen til 20-25 års alderen. Sykdommen er karakterisert ved:

- Spiseanfall hvor det inntas store mengder mat på kort tid.
- Spisetrang, en uimotståelig trang til mat her og nå - en trang som vanskelig kan overvinnes.
- Ønske om å slanke seg ved hjelp av slankekurer, faste, brekninger, vanndrivende medisin, mosjon og lignende.

Hvorfor får man sykdommen?
Man kjenner ikke årsaken til at sykdommen oppstår, men mange forskere er enige om at bulimi er i familie med nervøs spisevegring, anoreksi. Man tror at flere faktorer har betydning for forekomsten. Det dreier seg om:

- personlige faktorer
- sosiale forhold
- kulturelle forhold

Dette er en tilstand som fortrinnsvis ses i den vestlige delen av verden hvor vi dyrker den slanke og veltrente kroppen (kanskje spesielt kvinner) som ideal, og hvor det er mat nok.

Farer
- De hyppige oppkastene fører til at man mister livsviktige salter.
- Det kan medføre forstyrrelser i hjerterytmen og i alvorlige tilfeller bevirke hjertestans.
- Det kan også komme irritasjoner, blødninger og etsninger i slimhinnen, magen og spiserøret. Dette gir kraftige smerter.
- Det kommer store anføringer på grunn av misbruk av avføringsmidler.
- Det kan oppstå etsninger i tannemaljen med varig beskadigelse av tennene.
- Spyttkjertlene forstørres.
- Det kan oppstå sår på hendene i forbindelse med de fremkalte brekningene.

Hva kan man selv gjøre?
- Fortell en god venn hvordan du egentlig har det.
- Ikke skam deg over sykdommen din.
- Prøv å spise regelmessige måltider fordelt over hele dagen.
- Unngå faste.
- Sørg for å drikke væske med kalium, for eksempel eplejuice, hvis du kaster opp.
- Vei deg bare en gang i uken på en bestemt ukedag.
- Før dagbok over spiseanfallene og når du kaster opp.
- Kast all den slankemedisinen du har.
- Oppsøk legen din og be om å bli henvist til en psykolog som kjenner til spiseforstyrrelser.
- Oppsøk en interesseforening for mennesker med spiseforstyrrelser.

(Kilde Lommelegen.no)