Gå til sidens hovedinnhold

Flere franske forviklinger

To hektiske dager i New York som ikke føles spesielt nødvendige.

HTML EMBED

SE VIDEO:Klikk på playknappen over for å se traileren til «To dager i New York».

To dager i New York - Frankrike/Tyskland/Belgia 2012. Regi: Julie Delpy. Med: Chris Rock, Julie Delpy, Dylan Baker, Kate Burton, Brady Smith, Malinda Williams, Emily Wagner, Alexia Landeau, Albert Delpy, Darlene Violette, Alex Manette, Tatina de Marinis, Ashley Klein, Alexandre Nahon

Aldersgrense: Tillatt for alle

For fem år siden lagde den franske skuespilleren Julie Delpy komedien To dager i Paris med seg selv i rollen som Marion, en ung kunstner som hadde med sin New Yorker-kjæreste Jack (Adam Goldberg) hjem til sin ekstremt franske familie i to forviklings- og konfliktfylte døgn i Paris.

I oppfølgeren To dager i New York har Marion blitt samboer med sin nye kjæreste Mingus (Chris Rock), som også har et barn fra et tidligere forhold. Parets generelt hektiske tilværelse i byen som aldri sover blir ikke akkurat blir noe mer harmonisk av at Marions far (Albert Delpy, som også er Delpys far i virkeligheten), søster (Alexia Landeau, som også har medforfattet manuset) og ekskjæreste (Alexandre Nahon, også manusbidragsyter) tar turen over fra kontinentet for å tilbringe noen heseblesende døgn i det store eplet.

Det hjelper heller ikke at fotokunstneren Marion står ovenfor en soloutstilling, hvor hun som en konseptuell gimmick har tenkt til å selge sjelen sin til høystbydende.

To dager i Paris var en smart, munnrapp og forførende komedie i Woody Allens ånd. Men selv om Delpy (som også har skrevet manus og musikk til filmen) stadig synes å boble over av kreative innfall, føles To dager i New York som den samme vitsen fortalt på langt mindre elegant og vittig vis.

Marions kunstneriske sjelesalg er et av flere eksempler på gode ideer som aldri blir til mer enn uforløste skisser, og som vitner om at Delpy og hennes medforfattere burde ha tilbrakt langt flere dager med manusarbeidet.

Mye av filmens problem er dessuten at samtlige franskmenn (og kvinner) er så til de grader fra en annen (muligens fransk) planet, totalt ubehøvlede og fullstendig blottet for takt, tone og tilpasningsevne, uten at det oppnår den ønskede komiske effekt. Marion selv har riktignok blitt ganske så New Yorksk av seg, men framstår denne gang som en parodi på en eksentrisk og kaotisk kunstnersjel. Tanken er nok at Chris Rock – som definitivt er filmens lyspunkt – skal være vårt stødige blikk inn i den galopperende galskapen. Men fortellingen så vel som humoren hadde tjent på om også Marion var framstilt mer menneskelig og mindre outrert, slik at vi kunne kjenne oss igjen i et moderne par i en mer eller mindre gjenkjennelig livssituasjon og kulturkollisjon.

To dager i New York er en skuffelse sammenlignet med sin forløper, men like fullt enn påminnelse om dennes udiskutable sjarm. Om ikke annet, vil vi jo alltid ha Paris.

Reklame

Regntøyet du trenger til den norske sommeren

Kommentarer til denne saken