Gå til sidens hovedinnhold

Tøft å kjøre hundeslede

Åtte utålmodige hunder står klare foran sleden, de vil av gårde. Bli med en gjeng ungdommer på tur!

Vi er 13 turdeltakere fra Ungdomsgruppen i Bergen Turlag, og vi er like spente som hundene er yre. Hvordan er det å kjøre hundeslede? Kan det være så vanskelig?

Kjempegiret
Turen starter på Kikut ved Geilo der vi møter hundekjørerne. De skal kjøre bagasjen vår til Tuva – 16 kilometer innover vidda. Hundene er plassert i bur på lasteplanet til en bil. Idet de slippes ut og arbeidet med å spenne dem fast til sledene starter, begynner også levenet. Menneskets beste venn bjeffer og «kjefter» så vi må skrike for å få kontakt med hverandre. Hundene vet hva som skal skje og er kjempegiret. Det er vi også.

Flere bilder helt nederst!

Hundekjørerne drar av gårde med bagasjen. Vi andre legger i vei på ski. Det er blitt mørkt, men månen kaster et nydelig, magisk lys over oss der vi går med bakglatte ski og humøret på topp. Etter en god del oppover, bortover og nedover, kommer vi endelig til «nedoverbakken». På avstand hører vi hundene, men kan ikke se noe, før vi kommer over bakketoppen. Da ser vi rett ned på Tuva som ligger der i måneskinnet.

Sover ute
Inne venter varm middag, og etter måltidet setter vi oss ned og spiller kort eller bare snakker. Hundene har det helt fint utenfor, festet i en kjetting slik at de ikke stikker av. De er vant til å sove ute, og da ville det vært ubehagelig for dem å ligge inne.

Lørdag morgen stiller en opplagt gjeng til frokost. Etterpå er det organisering av hundekjøring. Hundene er akkurat like viltre og oppstemte i dag som de var i går da de skulle spennes for sleden.

Sleden velter
Alle skal få prøve hver sin 30 minutters tur. Vi som venter på tur setter oss inn og spiller kort, leser eller står ute og ser på at for eksempel Lars desperat prøver å holde sleden oppe, noe han ikke klarer. Det er ikke bare, bare å stå bak på en hundeslede og holde balansen. Sleden velter, og hundekjører Svein må komme til unnsetning.

Da det endelig er min tur, stiller jeg meg spent opp bak en av sledene. Hundekjører Svein kommer bort og forklarer meg litt hvordan bremsene virker:

- Tråkk på den svarte for å bremse, og den gule for å stoppe.

Ganske stolt
Enkelt og greit. Først drar hundekjører Andrè med Michelle i sleden ut, deretter en av guttene, og til slutt jeg. Idet jeg setter utfor bakken merker jeg at det er litt vanskelig å holde balansen, og skjønner med en gang hvorfor så mange andre hadde problemer.

Jeg klarer meg helt fint gjennom svingen og puster lettet ut. Så bærer det videre mot horisonten i et totalt snødekt landskap. Jeg må fortsatt jobbe for å holde balansen, selv om det nesten er helt flatt.

Etter en stund kommer vi til snuplassen, og jeg føler meg ganske stolt over at sleden min ikke har veltet en eneste gang. Så bytter jeg plass med Michelle slik at hun får prøve seg på vei tilbake til Tuva. Hun hadde i utgangspunktet ikke lyst å kjøre sleden, men innrømmer at hun er glad hun turde likevel.

Måneformørkelse
Etter nok en herlig middag samles vi atter en gang i peisestuen for kortspill og lesing av blader, selv om enkelte begynner å bli ganske så trøtte. Noen går og legger seg, mens andre sitter oppe og venter på måneformørkelsen. Sammen med Harald, Lars, Hans Kristian, Andrew og Andrè trekker jeg ut for å se på månen idet den dekkes av skyggen fra Tellus. Selv om det er ganske overskyet, merker vi et tydelig mørke idet månen er helt dekket.

Søndag er det igjen pakking av hundesleder, slik at hundekjørerne kan ta bagasjen vår tilbake. Siden vi har tre sleder, får Andrè kjøre den ene ned, slik Andrew fikk gjøre opp. Vi andre tar skiene fatt og legger i vei på den 16 kilometer lange tilbaketuren.

På toget hjem til Bergen sitter jeg med en ubeskrivelig følelse i kroppen. En lett blanding av trøtthet, vennskap, erfaringer og opplevelser jeg aldri kommer til å glemme!

Reklame

Slik får du godt internett på hytta