Gå til sidens hovedinnhold

Tom Bieber

Om Justin Bieber er et hult og markedstilpasset produkt, er det lite i forhold til filmen om ham.

Justin Bieber – Never Say Never (3D) - USA 2011. Regi: John Chu. Med: Justin Bieber, Usher, Scott Braun, Jaden Smith, Miley Cyrus, Snoop Dogg m. fl.

Aldersgrense: Tillatt for alle

«Justin Bieber – Never Say Never» er en kombinert dokumentar og konsertfilm i 3D om tenåringsidolet og fenomenet Justin Bieber, som leder opp til sekstenåringens konsert i selveste Madison Square Garden.

Underveis utgir den seg for å fortelle historien om hvordan Bieber beveget seg fra you-tube-postende, musikalsk barn med en drøm, til moden, arenafyllende artist med et helprofesjonelt apparat rundt seg.

Men selv om Bieber er med i nesten hver eneste scene, kommer filmen oppsiktsvekkende lite inn på ham.

Vi får intervjuer med moren, manageren og andre stjerner (som også dukker opp i diverse duetter på scenen), mens hovedpersonen selv svinser rundt og kaster karakteristisk med luggen i bakgrunnen.

Gjentatte ganger fortelles vi at Bieber er en uhyre talentfull gutt, men regissør John Chu («Step Up 2 – The Streets» og «Step Up 3D») gir fullstendig blaffen i hva artisten eventuelt har å si om musikken sin. Slik alle tilløp til interessante temaer relatert til Biebers personlige liv effektivt legges døde i det de så vidt er nevnt.

Poenget med denne filmen må være å vise hvor søt hovedpersonen er, samt å selge en slags konsertopplevelse via kinobillettlukene. Utover dette er dens eneste budskap, som til gjengjeld hamres inn kontinuerlig, at Bieber helt fra barndommen har hatt en drøm. Og at man aldri skal si aldri når det kommer til slike.

Spesielt ikke når man er omgitt av et team av ja-folk som avler en opp omtrent som det gamle Øst-Tyskland gjorde med sine potensielle idrettstalenter. Ironisk nok, i og med at kanadiske Bieber på sett og vis representerer den amerikanske drømmen i sin ytterste konsekvens.

Godt ute i spilletiden uttaler Biebers mor at hun vil at sønnen skal elskes for hvem han er, ikke for hva han gjør. Noe filmen ikke akkurat bidrar til. Hovedpersonen omtales ved en tidligere anledning som musikkens svar på Macualay Culkin, men kan muligens vel så gjerne sammenlignes med Michael Jackson og Britney Spears. Alle sammen folk som har slitt med konsekvensene av sin tidlige suksess, men filmen gir ingen pekepinn om hvordan det står til med psyken til unge herr Bieber. Enda mindre hvordan det kommer til å stå til med den om ti eller tjue år.

Filmen forsøker å bygge opp en slags spenning rundt gjennomføringen av Madison Square Garden-konserten, med en avlysning rett før grunnet stemmesvikt. Jeg ser ikke bort ifra at dette faktisk skjedde, men i denne «dokumentaren» oppleves det veldig konstruert og kalkulert. I likhet med filmen for øvrig, som er enda mer av et hult og markedstilpasset produkt enn artisten selv.

«Justin Bieber – Never Say Never» taler ikke til menigheten, den hyler i ekstase sammen med den. Dette er suggesjon for massene som allerede har fått hjernene sine vasket på nitti grader.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken