Som liten guttunge på 70-tallet, som vokste opp litt utenfor storbyen, var det populært med bilvitser. Klassikeren ”Hvorfor Lada eller Skoda når du kan gå da” er jo kjent for de fleste, men en jeg husker godt, gikk som følger: ”En bilvits? Toyota”. For oss lett bilinteresserte unggutter var det svært lite som var attraktivt ved det japanske bilmerket, vi visste at det var en billig bil, men det var nå en gang ikke prislappen som betydde noe.

I dag, over 30 år senere, er det ingen som ler av Toyota. Gutta på motorredaksjonen blir ikke akkurat fra seg av lykke når man snakker om bilen, men de aller fleste kjenner i dag Toyota som en driftssikker, solid bil, med rask og effektiv service.

Og selv om de ikke er spesielt billige lenger, er det ingen andre bilprodusenter i verden som selger flere biler. I fjor rullet det 8,4 millioner biler ut fra Toyota-fabrikker omkring i verden, og hvert fjerde sekund blir en bil ferdigstilt. Det gjorde Toyota størst i 2010, for tredje år på rad, etter å ha vippet General Motors av tronen i 2008.

Besøkte bilfabrikker

Men det startet med en vevstol. Sakichi Toyoda hadde på slutten av 1800-tallet funnet opp en kraftdreven vevstol, og i 1918 startet han bedriften Toyoda Boshuko, et spinne- og vevekompani. Fra 1924 fikk han endelig satt sine automatiske vevstoler i produksjon, og i 1926 etablerte han sammen med sin sønn Kiichiro Toyoda Automatiske Veveri.

Sønnen var lidenskapelig opptatt av maskiner og motorer, og under flere besøk i USA og England på 1920-tallet, hvor han forhandlet om salg av rettighetene til farens vevstolpatent, benyttet han sjansen til å besøke flere bilfabrikker.

Da han returnerte til Japan i mars 1930, organiserte han en gruppe ingeniører og begynte å forske på bensinmotorer. Kiichiro hadde sin fars velsignelse til å begynne denne forskningen, og når faren mottok 100 000 engelske pund for patentrettighetene i USA og Europa, ble pengene investert i å opprette en egen bilavdeling i september 1933.

Allerede året etter hadde de laget sin første motor, kalt Type A, og det påfølgende året fulgte de opp med sin første personbil, A1, og sin første lastebil, G1. I 1936 kom personbilen AA. Kiichiro hadde gjort researchjobben grundig, og de første bilene minnet om amerikanske biler som Dodge Power Wagon og Chevrolet.

Lykke

I 1937 ble bilavdelingen skilt ut som et eget selskap, og man valgte å kalle nyvinningen Toyota Motor Co. Overgangen fra Toyoda til Toyota skal ifølge historien har tre årsaker: At grunnleggeren Kiichiro ønsket å skape et skille mellom familienavnet sitt og firmaet, uttalen skulle visst nok bli enklere og til sist innebar skrivemåten av Toyota på det enkleste japanske skriftspråket katakana åtte bevegelser, noe som ifølge japansk overtro skulle bringe lykke. Suksessen er med andre ord langt fra tilfeldig.

Krigens utbrudd gjorde at Toyota ble beordret å lage lastebiler for den keiserlige japanske arme. Mot slutten av krigen skal de så vidt ha unnsluppet alliert bombing av fabrikken i Aichi, i byen som senere er blitt oppkalt etter bilmerket.

Etter krigen gikk Toyota igjen i gang med å produsere biler, med modellen Toyopet SA fra 1947. Toyota kalte bilene sine Toyopet i en årrekke, men droppet det da de skulle inn på det amerikanske markedet noen år senere, i og med at navnet inneholdt ordene ”toy” og ”pet”, som hadde fint lite å gjøre med en seriøs bilaktør.

Krigen hadde tæret på, og Toyota var så godt som konkurs i 1949. Året etter var produksjonen helt nede i 300 kjøretøy, og det førte til oppsigelser og store lønnskutt. De ansatte svarte med å gå til streik, og det så mørkt ut. Resultatet ble imidlertid at Toyota tok opp store lån og etter to måneder kom ansatte og ledelsen til en enighet. I tillegg til nedbemanning og noe lønnskutt, samt at Kiichiro Toyoda gikk av som president for selskapet, inneholdt avtalen en nedtegning av prinsipper om gjensidig tillit og avhengighet som skulle bli en hjørnestein i selskapets filosofi.

Til Norge

Så snudde det for Toyota. Først fikk de en ordre på 5000 kjøretøy fra den amerikanske hær som sto i Korea, og firmaet var i realiteten reddet. I løpet av det neste tiåret startet de et eget salgsselskap og forhandlerkjede, de begynte å eksportere biler til asiatiske naboland, Brasil og USA, og åpnet den da hypermoderne og storslåtte Motomachi-fabrikken i Japan i 1959.

Samme år åpnet de sin første, av svært mange, fabrikker utenfor Japans grenser, nærmere bestemt i Brasil. I løpet av 60-tallet hadde Toyota laget over ti millioner biler, hvorav en million var eksportert ut av landet.

Norge begynte å selge Toyota gjennom bilimportøren F.E. Dahl fra 1964, etter at Danmark året før var første europeiske nasjon til å selge merket.

Ved siden av å produsere og selge biler, utviklet Toyota en rekke produksjonsteknikker og -systemer utover 60- og 70-tallet, som skulle sørge for å få ned feilmarginen og hindre overproduksjon av biler og bildeler. Et feilsøkingssystem kalt Jidoka ble nå innført i all bilproduksjonen. I korte trekk gikk det ut på at maskinene stoppet opp ved den minste feil, arbeidere eller maskinen rettet opp feilen før man utredet hvordan man kunne unngå at det gjentok seg.

Et annet system, kalt ”Just-in-time”, gikk ut på å begrense produksjonskostnadene ved at man sørget for at det ikke ble produsert for mange bildeler som hopet seg opp i lagre eller som de ulike salgsavdelingene måtte sende usolgt i retur. Systemet baserer seg på kommunikasjon mellom de ulike leddene i produksjonen, som gjør at man alltid skal ha kontroll på hvor mange deler som blir tatt i bruk og når det er behov for å lage flere.

I 1975 ble disse ideene, og andre, slått sammen til The Toyota Production System. Et sett av teknikker, systemer og filosofier som skulle ligge i bunn av all Toyotas produksjon og utvikling. Dette ble bygget videre ut til filosofien The Toyota Way som ble lansert i 2001.

Godt rykte

På 70-tallet pekte alle salgskurver rett opp. Her i Norge solgte de flere biler enn Volvo allerede i 1975, og ble størst i Norge i 1987. Toyota hadde et rykte på seg for å være en driftssikker bil, i tillegg til at den var billigere enn de fleste av konkurrentene, og de la stor vekt på opplæring av mekanikere og avanserte servicesystemer, og de har lagt større vekt på tilfredse kunder enn å tjene penger på reservedeler. Toyota har dessuten et godt rykte på seg på bruktbilmarkedet.

Videre har Toyota sjelden vært først ute med teknologiske nyvinninger, men har kommet med billigere løsninger når denne teknologien etter hvert har vist seg å fungere optimalt. Unntaket er hybridbiler, hvor Toyota har ledet an i utviklingen (se egen faktaramme).

Det er fortsatt ikke en bil som får øyenbrynene til å heve seg hos bilinteresserte eller smågutter fra Bygde-Norge, kanskje med unntak av modellene Celica, Supra og MR2 som har en del entusiaster. Men deres ry for å være en bil som gir mye for pengene, sikkerhet inkludert, gjør at det ikke er spesielt overraskende at de er blitt det mestselgende bilmerket i verden.