Hope-Johnson har siden hun var barn følt seg som en kvinne født i en manns kropp, skriver Tønsbergs Blad.

I juni startet hun prosessen mot et kjønnsskifte og begynte å gå med parykk, brystproteser, kvinneklær og sminke.

Hun har fått mye støtte, men blir samtidig overveldet av de negative opplevelsene.

- Jeg kan ikke gå på Farmandstredet uten å bli slengt spydige kommentarer etter, sier Hope-Johnson.

- Spyttet i vannglasset
Hun sier ulike former for trakassering er blitt en del av hverdagen. De fleste ubehagelige hendelsene har foregått i Tønsberg sentrum.

Dette er noen av episodene:

- En mann gikk opp i ansiktet mitt og stakk fingeren i halsen, som man gjør for å tvinge fram oppkast.

- En mann spyttet i vannglasset mitt på en kaffebar.

- En gang jeg gikk sammen med moren min i byen, kom ei jente opp til oss og spurte mamma: «Hvor feilet du som mor?».

- Noen kastet en flaske med urin opp på balkongen min.

- En plasserte barnet sitt inntil meg, tok bilde og sa så høyt at jeg hørte det «sånne folk kan du le av, for de er ikke ekte mennesker».

- Ved bussholdeplassen utenfor Farmandstredet er jeg blitt dyttet til, fiket til og bedt om å flytte meg.

- Jeg er blitt oppringt fra skjult telefonnummer og fortalt at «ingen liker sånne som deg», og verre ting.

- Vi er der de homofile var på 80-tallet. Bare fordi vi er annerledes, gyver folk løs på oss. Jeg skulle ønske toleransen var mye høyere, sier Hope-Johnson.

- Men man har ikke noe valg. Man må tørre å stå fram og frigjøre den man er.

Stjal kjole
Hope-Johnson er født og oppvokst i Tønsberg. Hun sier hun har følt seg fanget i feil kropp siden hun var sju år gammel.

- Jeg lånte Barbie-dukkene til søsteren min og gjemte dem under mine Ninja Turtles- og Star Wars-leker. Senere lånte jeg parfyme av venninnene mine uten at de visste det, og en gang stjal jeg en kjole i en butikk, sier hun.

Moren oppdaget også, da Beth Kelly var 16–17 år gammel, at kjolene hennes forandret plass i klesskapet hennes. Moren mistenkte at datteren kunne ha prøvd dem, men ville ikke si noe.

Gikk til psykolog
- Jeg prøvde lenge å lure meg selv. Jeg har kledd meg veldig macho og rocka, i svart frakk og nagler, men i sommer klarte jeg ikke mer.

Hope-Johnson fikk en time hos en psykolog i juni, og det var første gang hun sa at hun ønsket kjønnsskifte.

- Jeg var på gråten, og det satt langt inne, men til slutt klarte jeg å si ordet «kjønnsskifte», forteller hun.


Etter den første timen har hun hatt flere samtaler med psykologer og andre eksperter som har erfaring med transpersoner.

Å skifte kjønn er en prosess som tar flere år. Hope-Johnson skal til den første samtalen hos Rikshospitalet neste år, og da tar det som regel to år før selve operasjonene kan gjennomføres.

- Et sjokk for mange
Etter å ha satt ord på ønsket om å skifte kjønn, sluttet Hope-Johnson gradvis å gå i rocka klær, og tok på seg parykk og brystproteser.

- Det var nok et sjokk for mange. Enkelte i familien har jeg ikke hatt kontakt med siden, men det kan hende de kommer tilbake senere. Venneflokken er også nærmest halvert.

Navnet Beth Kelly byttet hun til i sommer.

- Jeg følte navnet «Beth» allerede da jeg var sju år. Året etter hørte jeg albumet Destroyer av Kiss, der kutt åtte er en låt som heter «Beth». Etter dette har det ikke gått én dag uten at jeg har hørt den sangen. Jeg har hatt LP-en, kassetten og CD-en.

- Mange holder seg hjemme
Mange transpersoner orker ikke å gå rundt i byen, forteller leder Linda Halvorsen i LLH Vestfold.Hun sier det ikke er uvanlig at transpersoner opplever trakassering og diskriminering.

- Det er helt horribelt og burde ikke forekomme i dag. Det fører til at mange låser seg inne og ikke tør å gå ut, sier lederen av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) i Vestfold.

- Heldigvis gjør ikke Beth Kelly det. Jeg synes det er veldig tøft av henne å fortsette å være den hun er, til tross for alt hun blir utsatt for.

- Situasjonen hun er i nå er en stor psykisk påkjenning. Det har tatt masse mot å komme dit. At hun opplever dette er selvfølgelig en stor påkjenning i tillegg til prosessen hun allerede er i, sier hun.

LLH Vestfold har lenge vært opptatt av velferden til transpersoner og har et eget ressurssenter som jobber med dette.

Les flere saker i Tønsbergs Blad