Gå til sidens hovedinnhold

Symbolsk og spinkelt tre

Sørgende Charlotte Gainsbourg i en vakker, men litt for enkel fabel fra Australia.

Treet - Australia/Frankrike 2010. Regi: Julie Bertuccelli. Med: Charlotte Gainsbourg, Marton Csokas, Morgana Davies

Aldersgrense: 7 år

I Lars von Triers «Antichrist» spilte Charlotte Gainsbourg en sorgtynget kvinne med et paranormalt forhold til naturen. Det gjør hun også i «Treet», selv om sjangeren er en ganske annen.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Dawn (Gainsbourg) lever lykkelig i et hus på den australske prærien med mann og fire barn. Helt til han plutselig segner død om bak rattet, triller inn i det store treet utenfor huset og etterlater Dawn og ungene med sorgen. Eller gjør han det? For etter en tid forteller den åtteårige datteren at hun snakker med faren gjennom det nevnte treet, og snart sitter også Dawn oppe under grenene i nattlige samtaler med sin avdøde elskede.

Når det atter nevnte treet etter hvert vokser seg inn i huset, og Dawn innleder et forhold til en handymann som tar på seg å fjerne det, skal det vise seg å ikke være så enkelt å rive verken fortiden eller treet opp med rota.

Dette høres muligens ut som anslaget til en grøsser, men de overnaturlige innslagene i Julie Bertuccellis («Tiden etter Otar») adapsjon av Judy Pascoes roman er ladet med symbolikk framfor skrekk. «Treet» er nemlig en poetisk og dvelende film som går for vare, introverte stemninger framfor plottmessig framdrift og dramatiske vendepunkter. På flere måter kan den vekke assosiasjoner til en annen australsk film, «The Piano» av Jane Campion. Men den evner ikke å komponere like intrikate harmonier.

Spesielt problematisk er det at vi ikke kommer tett nok innpå Charlotte Gainsbourgs hovedkarakter, hvilket gjør filmen til en mindre gripende opplevelse enn den burde være.

«Treet» er en vakker film, med et finstemt og forførende lydbilde og noen mektige, vide bilder fra den australske utmarken. Men jeg mistenker at overgangen fra roman til film har gjort handlingen litt for konkret, og dermed synliggjort at den muligens ikke er så dyp som en del utvilsomt vil ta den for å være. Det handler om å la naturen (eller sorgen) gå sin gang før man kan kutte røttene - og ikke så mye mer.

Hensikten er trolig å etterstrebe en edel enkelhet og skape en slags symbolsk fabel, men resultatet oppleves dessverre mer spinkelt enn fabelaktig.

Reklame

Halv pris hos Ferner Jacobsen

Kommentarer til denne saken