Gå til sidens hovedinnhold

Tungt og tøft fra Bergen

De kommer fra Bergen, er fulle av David Lynch-referanser og låter som en naturlig forlengelse av grunge-mørkemennene i Alice In Chains. Tja, hvorfor ikke? Bring’em on!

Audrey Horne
No Hay Banda
Dogjob/Tuba

Med medlemmer fra vidt forskjellige metal-orienterte band som Enslaved, Sylvia Wane, Gorgoroth og Red Leader, er det ikke gitt at man skulle ende opp som et tidvis blytungt postgrunge-monster med både en viss melodisensibilitet og med romslighet til å inkludere for eksempel synthesizere, som enkelte metal-puritanere vil fnyse av.

Samme for oss, vi er ikke en av dem. Selv registrerer vi tendenser både i retning nu metal og gammel metal, men først og fremst er dette albumet som plukker opp tråden der Alice In Chains-eposet «Dirt» slapp i 1992.

Audrey Horne låter imidlertid både tight, kort og konsist - her får du ikke de store stoner-utskeielsene. Akkurat idet du virkelig får smaken for et riff, er låta over og du må forholde deg til en ny vegg av lyd.

Ikke slik å forstå at dette er en slags Mike Pattonsk avantgardistisk metal-kakafoni, det er bare det at «No Hay Banda» er økonomisk produsert, og jeg tror albumet vinner på det. Skiva er nok drevet av en «hungry for more»-tankegang, ellers kunne dette fort endt opp i Stone Temple Pilots-land, der det som kjent riffes uten mål og mening fordi man verken kan annet eller vet bedre.

Litt svulstig blir det til tider, det er ikke til å komme forbi. Det skal heller ikke stikkes under en stol at det føltes betraktelig mektigere å lytte til «Dirt» i 1992.

Likevel, dette er en debut det absolutt står respekt av, med mange enkeltøyeblikk som virkelig river. Kanskje er jeg til og med litt streng her, for dette grenser mot en femmer.

Reklame

Enormt salg på alt du trenger til løping

Kommentarer til denne saken