(SIDE2): «Det er viktig at du sover nå, for vi skal stå på ski i morgen og da er det viktig at du er uthvilt.»

Anders Lillesæther var 6-7 år da faren sa dette til ham. En helt uskyldig kommentar fra far til sønn, sagt med de beste intensjoner. De fleste foreldre har nok sagt noe lignende til barna sine på sengekanten.

For Anders var det starten på tvangstankene. Starten på årevis med angst og frykt for å ikke gjøre det riktige. For å ødelegge.

Det er akkurat denne frykten han forteller åpent om i NRK-serien «Jeg mot meg».

- Jeg ble bare sykt stressa. «Det er viktig, det er viktig å være uthvilt til i morgen for da skal jeg stå på ski,» tenkte jeg. Og etter det fikk jeg problemer med å sove. Da jeg la meg om kvelden så tenkte jeg «nå sover alle andre, men det gjør ikke jeg.» Og da fikk jeg dårlig samvittighet, sier Anders til kamera.

LES OGSÅ: Psykolog bekymret over ny TV-trend

Måtte trene og spise til spesielle tider

Anders er én av åtte unge mennesker som åpner seg om sine psykiske problemer i serien «Jeg mot meg». Deltakerne filmet seg selv i tre måneder, og gikk samtidig til samtaleterapi med psykolog Peder Kjøs en gang i uken.

LES OGSÅ: Suzanne Aabel var åpen om tvangslidelsen: - Det har jo blitt brukt mot meg

I mange år handlet tvangstankene til Anders i stor grad om søvn.

- Jeg ble så stresset da jeg ikke fikk sove, og kunne få angstanfall av det. Da ble jeg redd for å legge meg, redd for å ligge der og ikke få sove, sier han.

Fokuset endret seg først da Anders ble 14 år og gikk i tiende klasse. Han la merke til at han hadde fått magemuskler, og tenkte: «hva om jeg løper enda mer? Løfter enda tyngre?»

- Jeg ble besatt av trening og mat. Jeg måtte trene til spesielle tider, gjerne flere ganger om dagen og kun spise en viss type mat. Jeg kunne ikke bryte disse reglene, det var som om jeg hadde en djevelstemme i hodet mitt. Den stemmen styrte livet mitt, den var der hele tiden.

- Hva skjedde hvis du ikke hørte på djevelstemmen?

- Da fikk jeg dårlig samvittighet, angst og panikk. Jeg følte at jeg ikke hadde gjort det riktige, og det gnagde på meg.

- De kunne ødelegge rutinen min

Anders gikk ned mange kilo i vekt, og foreldrene kjente knapt igjen den livsglade og utadvendte gutten sin.

- Jeg er jo egentlig veldig sosial og hadde mange venner, men jeg måtte velge trening over dem. Jeg kunne ikke trene med venner heller, de kunne jo ødelegge rutinene min. Det var viktig for meg å ikke la meg påvirke av andre ting, det likte ikke djevelstemmen.

På det meste trente Anders 12 ganger i uka. Til slutt var han nesten aldri med på sosiale ting utenfor skolen. Alt handlet om å følge reglene for mat, søvn og trening. Regler han ikke alltid visste hvor kom fra, men som han måtte følge.

- Hva tenkte du på mens du var på vei til trening?

- Jeg var stresset og bekymret for at jeg ikke skulle greie å gjøre det jeg hadde planlagt. Ville jeg greie å løpe like fort som sist gang? Ville jeg greie å løfte tyngre enn sist?

Fikk støtte fra foreldrene

For Anders handlet alt om kontroll. Djevelstemmen styrte livet hans, og Anders ble deprimert. Han snakket mye med foreldrene, som oppfordret ham til å si imot stemmen.

- Mamma og pappa var de eneste jeg kunne snakke med i hverdagen, og de var alltid der for meg. Det var noe hver eneste dag, så jeg er veldig glad for at jeg hadde dem.

Da innspillingen til «Jeg mot meg» begynte, var Anders på bedringens vei. Han hadde gått opp i vekt, var åpen med kompisene om spiseforstyrrelsene og kunne i større grad delta på sosiale aktiviteter.

Men behovet for å ha kontroll var ennå der. Og djevelstemmen snakket fortsatt til ham.

- I samtalegruppen fikk jeg snakke med andre som hadde lignende problemer, og det hadde jeg aldri gjort før. Flere av dem hadde opplevd traumatiske ting eller hadde store familieproblemer, og var blitt syke på grunn av det. Samtidig visste jeg at mine problemer var noe jeg lagde oppi hodet mitt, og jeg var lei av å bruke tid på unyttige ting jeg ikke hadde noen glede av.

- Stemmen banker på, men får ikke komme inn

Med hjelp fra psykolog Peder Kjøs og de andre deltakerne, kjente Anders at ting begynte å løsne. I løpet av sommerferien 2015 ble han helt frisk.

- Nå kan jeg spise det jeg vil uten dårlig samvittighet. Jeg trener fortsatt, med bare med kompiser. Hvis ikke de skal trene, så gidder ikke jeg heller, sier Anders.

- Hva med djevelstemmen, hører du den ikke mer?

- Av og til kan den komme tilbake, men da trenger jeg ikke å høre på den. Den banker på, men får ikke komme inn, for å si det sånn. Det er som om jeg har gått med en tung ryggsekk i mange år, og endelig har jeg tatt den av.

- Født med ulik grad av følsomhet

Psykolog Peder Kjøs, som ledet samtaleterapigruppen i «Jeg mot meg», kjenner godt til Anders' historie. Selv beskriver Anders seg som en samvittighetsfull type som alltid har tenkt mye over ting, noe som ofte er et typiske trekk hos de som utvikler tvangslidelser, sier Kjøs.

- Vi er født med veldig ulik grad av følsomhet og samvittighet. Noen er veldig opptatt av det å ikke gjøre feil og passe på at ting blir gjort helt riktig, sier Kjøs til Side2.

Anders er heller ikke alene om å utvikle spiseforstyrrelser i sammenheng med tvangshandlinger.

- De to henger ofte sammen. Det er gjerne snakk om et kontrollbehov, som man da tar ut i måten å spise og trene på. Det handler kanskje ikke om vektnedgang i utgangspunktet, men heller et behov for å ha system, orden og kontroll.

Hva gjør man som foreldre om barnet utvikler tvangstanker?

Anders utviklet tvangstanker som barn, først rundt leggetider og søvn, og senere rundt mat og trening. Hele tiden hadde han foreldrenes støtte og hjelp.

- Hvordan bør man som foreldre reagere hvis barnet utvikler tvangstanker?

- Det er et stort og vanskelig spørsmål, men i utgangspunktet så er det viktig at man som foreldre vet hvilket barn man har. Noen barn er forsiktige, og de må de få lov til å være uten at foreldrene pusher dem. Jeg er også opptatt av at man skal ha et stort normalspenn, ikke alle barn vil stå på scenen og synge solo eller klatre i klær, sier Kjøs.

Men hvis barnet er såpass stresset og nedfor at barnet ikke har det bra, så er det greit å pushe litt på en forsiktig og riktig måte, mener Kjøs.

- Foreldre bør prøve å forstå og støtte, og se om barnets oppførsel er innenfor normalen eller ikke. Man bør uansett aldri kjempe mot barnets natur, men hvis barnets oppførsel blir sykelig så bør man utfordre grensene på en forsiktig måte. Og dette er ikke lett, så det kan være fornuftig at man som foreldre søker profesjonell hjelp til det.

LES OGSÅ: Denne type barnebilder må du aldri dele på Facebook