Gå til sidens hovedinnhold

Ble slangeskrekken vår kurert?

Kan man virkelig «tappe bort» alvorlige fobier? Side2 testet tankefeltterapi.

(SIDE2:) Reptilhuden kjennes litt slapp rundt de kraftige musklene på innsiden av den lange kroppen, den har visstnok ikke spist på en stund. Litt kald mot hendene mine, - og så kveiler den halen i et hard grep rundt håndleddet mitt.

Å kjære gud, jeg holder bakdelen på en boa constrictor, og jeg har ikke dødd av skrekk ennå!

Få nytt fra Side2: Klikk her!

Grunnen til det skremmende besøket på Oslo Reptilpark er at TVNorge planlegger en serie der de skal kurere fobier, traumer og andre lidelser. De har hanket inn tankefeltterapeut Mats Uldal, som ved hjelp av enkle teknikker skal kunne kurere alvorlige irrasjonelle redsler.

Dette måtte vi teste ut.

Redsel på do
En uke forut for reptilbesøket, inne på et lite, nakent rom i Side2s lokaler, får jeg ifølge Uldal «verktøyet» jeg trenger for å kunne overvinne fobien min - som altså er for slanger.

En fobi jeg har hatt så lenge jeg kan huske og som har medført svømmeturer i tjern, fullt påkledt, i panikk for å gå tilbake samme veien som der hoggormen lå og solte seg. En fobi som har gitt meg ryggsmerter i dager, i det et bilde av en slangekoloni på pc-skjermen førte til hardt fraspark og en kontorstol som veltet.

En fobi som har frarøvet meg nattesøvn og ført til redsel for å gå på do (ja, alle har da hørt om folk i USA som skyller reptilkjæledyrene ned i do, som siden kryper opp i toalettet til naboen. Det er da ikke umulig de kan nå kloakksystemet i Norge også!). En fobi de som kjenner meg kan skrive under på at er svært så reell.

Bare følelser
- Fobier er når man har en unødvendig sterkt følelse i forhold til noe bestemt. Når man opplever irrasjonell redsel. De aller fleste ville blitt redde hvis de plutselig fikk en giftslange i fanget, det er bare naturlig. Men det er irrasjonelt å oppleve en sterk følelse av redsel bare man ser et bilde av en slange, påpeker Uldal.

- Dette handler som oftest bare om følelser, og det kan vi gjøre noe med.

Se bilder fra reptilhuset lengre ned i saken

Tankefeltteknikken går ut på å tenke på det du er redd for samtidig som du visualiserer hvordan frykten inni deg ser ut, hvor den sitter og om den forandrer seg. Samtidig skal du eller terapeuten dunke på bestemte steder på kroppen. Noen punkter sitter på hånden, ett er under kragebenet og flere er i ansiktet.

Teorien er basert på mye av den samme tenkningen som ligger bak for eksempel akupunktur.

- Dunk og konsentrer
- Tenk på hvor frykten sitter i kroppen. Hvilken farge og form har den? Konsentrer på den, mens du dunker her på hånda.. Så under kragebenet.. Så på ribbena, på siden.. Er det bedre nå?

Det kjennes bedre, men samtidig har jeg kravlet på veggene, i frykt for imaginære slanger som kveiler seg rundt på gulvet, i hjørnet og under sofaen. Men det føles bedre etter hvert som jeg konsentrerer og dunker, slangene blir til gråbrune stive pinner på gulvet i stedet. De kan bare ligge der, det er ikke så farlig.

Uldal mener jeg trenger opp til fem terapitimer, så bør jeg være kvitt fobien min. Vi har én til rådighet, men jeg lover meg selv å forsøke øvelsene hjemme – og så teste om fobien er vekk ved å oppsøke slangene.

Redd for frisk luft
Uldal forteller at man kan ha fobi for de merkeligste ting.

- Jeg snakket med en dame en gang som hadde fobi for frisk luft. Hun turte ikke forlate Oslo, sier han og forteller at det er veldig vanlig å være litt flau med tanke på til fobiene sine.

- Det handler nemlig ikke om logikk. Hun visste jo logisk sett at frisk luft ikke er farlig, men hun kunne allikevel ikke styre følelsene sine til å godta det samme.

Uldal bruker også en spørreteknikk han har designet for å komme til bunns i hva det er man egentlig er redd for.

- Mange har flyskrekk, men veldig få er redde for å faktisk fly. Man er jo redd for å styrte. Men noen ganger er det enda mer komplisert, sier han.

- Jeg snakket med ei dame som hadde flyskrekk, men etter hvert viste det seg at det hun egentlig var redd for var at etter at hun døde i et flykrasj, så ville hun ende opp i en kiste og føle seg uendelig ensom.

- Det viste seg at flyskrekken hadde utspring i en opplevelse da hun var to år gammel, og moren forlot henne noen få minutter. Den skrekken for å være ensom utviklet seg etter hvert til flyskrekk, sier han.

Panikk
Og en uke etter befinner jeg meg altså i Oslo Reptilpark, selv om hjemmeleksa med konsentrasjon på følelser og tapping på kinn og hånd har blitt utført lik en ungdomsskoleelev – ganske slapt.

Det går som det må. Nervøst og sakte ned trappa, før et glimt av en enorm gul sammenkveilet kladd like innenfor døra sender meg i fullt firsprang ut igjen, - i kjølvannet ligger mobil og bag og selvrespekt strødd.

Fobien er tydeligvis ikke overvunnet.

- Ikke lyst, men jeg vil
Det er ikke snakk om å dunke meg verken i panna eller på hånda nå, det hjelper ikke en dritt, det eneste jeg konsentrerer om er å ikke besvime og ikke løpe hjem og gjemme meg. Det er kun vilje og tanken på å måtte se venner og kollegaer - og meg selv - i øya etterpå som gjelder. Og fordi jeg vil bli kvitt en fobi som til tider styrer handlingene mine.

Etter en del selvovertalelse, så er det inn igjen. Jeg får oversikten over hvor de forskjellige slangene er i burene, og det går bedre. Puste, puste, slapp av da! Helt til en liten gekko hopper i glassveggen på buret sitt og lager et lite klask, da er det i full panikk mot resepsjonen og huke seg ned inntil veggen. Puste, puste.

- Trine, de tar ut en slange til deg dersom du har lyst det, sier fotograf Paul, han har løpt fra det ene buret til det andre og tatt bilder av alle krypene som befinner seg inne i parken, avbrutt av forsøk på å skremme skiten ut av meg med en av tøyslange for barn som er til salgs.

Lyst?? Ikke akkurat nei, men jeg vil, jeg må jo!

Frøken Python
Og ut av buret med frøken Python, visstnok et vakkert eksemplar fra det afrikanske kontinentet. Hun er både rolig og samarbeidsvillig, og har aldri bitt.

Nærmest i transe, halvsvime og prustende og svettende som en hest etter galopp, nærmer jeg meg sakte, men sikkert skjønnheten.

- Bare hold hodet unna meg, så skal jeg gjøre det. Jeg skal!

Og jeg gjør det.. først litt dytting med en pekefinger i stakkaren, så ta på – og så holder jeg altså bakkroppen. Jeg tenker ikke redsel lenger, det hele dreier seg om å ha kontroll på hvor frøken Python befinner seg, og særlig hodet.

Jeg er ikke veldig sikker på at fobien er borte, det er veldig mulig det dreier seg om at det er disse slangene her inne jeg tolererer. Så hvorvidt Uldals banking har hatt noe for seg, tør jeg ikke si. Men der og da er den slanke reptilkroppen ikke så skummel, jeg glemmer faktisk noen sekunder at hun er der, i det gekko igjen klasker inn i veggen av buret sitt ved siden av og fanger oppmerksomheten min.

Jeg føler meg merkelig oppstemt og ivrig, full av adrenalin. Jeg er så tøff!

Det går fint helt til jeg kjenner de små føttene under slangekroppen, som tenner i huden min, idet halen sklir over hånda mi. Nok nå! Men neste gang skal jeg holde den. Helt alene.

Har du lyst å bli kvitt fobier med TVNorge? Meld deg på her!

2371

Kommentarer til denne saken