Gå til sidens hovedinnhold

Ufokusert tristesse

Francoise Sagan levde et liv fullt av sex, dop og litteratur, som hadde fortjent en langt mer skjerpet biografifilm.

Vel møtt, Sagan - Frankrike, 2008. Regi: Diane Kyrus. Med: Sylvie Testud, Pierre Palmade, Jeanne Balibar, Arielle Dombasle

Aldersgrense: Tillatt for alle

I fjor ga franskmennene oss filmen om en annen av deres rusbelastede kunstnersjeler, nemlig Edith Piaf. I år er det Francoise Sagan sin tur, som er viet en ikke fullt så vellykket biografifilm.

Sagan ble litterær superstjerne på femtitallet med debutromanen «Bonjour, tristesse», og kastet seg ut i et liv med fyll og fanteri som var en rockestjerne verdig.

Men der «La vie en rose» var episk og bevegende, er «Vel møtt, Sagan» episodisk og stillestående - og klarer aldri å bidra med noen dypere innsikt i sitt portrettobjekt.

Filmen følger forfatterinnen fra hun som tenåring får antatt sitt første manuskript, og beskriver den plutselige rikdommen og berømmelsen, den harde bruken av morfin, kokain og brennevin og den gjensidige utnyttingen av kretsen rundt henne. Selv om hun hele tiden var omgitt av en gruppe venner og elskere av begge kjønn, som neppe kun var der fordi hun sørget for børst og losji, slapp forfatteren aldri unna sin store tristesse, nemlig ensomheten.

Filmen er også innom det litterære prosjektet, den fortapte sønnen og det økonomiske uføret. Og etter to ganske uengasjerende timer ender den opp ved dødsleiet hennes i 2004.

Selv om mye er inkludert, synes regissør Diane Kyrus å forutsette at man allerede kjenner historien om Sagans liv og levnet. Her går årene unna, og ofte spoles det raskt forbi sentrale hendelser – som muligens er allment kjente for et fransk eller mer litterært kompetent filmpublikum. Uansett er det underlig at man for eksempel aldri får se hvordan eller hvorfor Sagan mistet kontakten med sønnen sin. Mens andre dramatiske episoder, som en bilulykke tidlig i karrieren, reduseres til digresjoner, fordi regissøren virker mer opptatt av å formidle forfatterens refleksjoner om helt andre ting gjennom Voice Over.

Noen av skuespillerne, ikke minst Sylvie Testud i hovedrollen og Pierre Palmade som klippen Jacques Chazot, klarer å – i hvert fall tidvis – gjøre oss litt glad i disse menneskene. Men flere av scenene blir en slags parodier på fransk bohemliv, og det kan være vanskelig å opprettholde empati når karakterene er fullstendig dopet ut av sitt eget hode størsteparten av filmen.

Når historien i tillegg er så ufokusert som denne, ender man opp med kjede seg gjennom et spennende liv.

Reklame

NÅ: Enormt salg på alt du trenger til løping

Kommentarer til denne saken