Gå til sidens hovedinnhold

43 dager i rettssal 250

Vi så ham forlate varebilen og gå oppover Grubbegata der fluktbilen ventet. En klokke på videoen tikket ned mot det vi visste var eksplosjonstidspunktet - 15.25.

OSLO (Nettavisen): Mandag 16. april i 2012 sto jeg i kø utenfor Oslo tinghus, som en av flere pressefolk. Det hang roser på sperregjerdene utenfor, og inne i rettssal 250 fikk vi se en gjerningsmann som ble ført inn med håndjern og som etter å ha blitt løst fra disse gjorde hilsen med strak arm og knyttet neve ut i rettslokalet. Slik startet rettssaken mot Anders Behring Breivik, rettssaken etter terrorangrepene i regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya i Hole kommune året i forveien. Tinghuset ble min arbeidsplass til og med 22. juni, som var datoen for den 43. og siste rettsdagen. Så var vi tilbake igjen 24. august for domsavsigelse.

Vrangforestillinger eller ekstreme politiske oppfatninger

Og for å ta det siste først: Stridsspørsmålet den gang - som mange av oss husker - var ikke hvorvidt Breivik var skyldig i terrorhandlingene og drapet på i alt 77 personer i regjeringskvartalet og på Utøya. Spørsmålet var hvorvidt han var strafferettslig tilregnelig og kunne dømmes for handlingene. Aktor ville ha ham frikjent og forsvarerne ville ha ham dømt, et noe uvanlig utgangspunkt i en rettssak. To par med sakkyndige sto steilt mot hverandre i sine konklusjoner. Psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Huseby mente Breivik var psykotisk 22. juli, at han led av vrangforestillinger og dermed ikke kunne dømmes til vanlig straff. På den andre siden sto psykiaterne Terje Tørrisen og Agnar Aspaas og fortalte tingretten at det var helt usannsynlig at Breivik hadde en psykose da han ble obsevert og lite sannsynlig at han hadde det på gjerningsøyeblikket. Tørrisen og Aspaas avviste psykotiske vrangforestillinger og sa de betraktet Breiviks handlinger som utslag av ekstreme politiske oppfatninger og bevisst neglisjering av motforestillinger.

Nettavisens journalister Trond Lepperød og Kjetil Mæland dekket rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012. Dette er et tilbakeblikk - 10 år etter terroren.

Tingretten konkluderte med at Breivik var tilregnelig og måtte dømmes for terrorhandlingene. Han ble dømt til forvaring i 21 år. Ingen av partene anket saken.

Spørsmålet om tilregnelighet tok mye av rettens tid, og det var ærlig talt krevende å formidle de psykiatrifaglige diskusjonene i minutt til minutt-referatene til våre lesere, men det var ikke dette som gjorde inntrykk gjennom disse dagene i tinghuset. Terrorrettssaken var en drapssak av et omfang det var vanskelig å fatte. Vi som satt i rettssal 250 eller - som mange av oss gjorde helt eller delvis - fulgte rettssaken på storskjerm i et eget presserom på tinghuset - vi fikk se og høre aktørene, overlevende og pårørende. Det var foreldre som hadde mistet sine barn og overlevende som fortalte om sjokk, frykt, sorg og sinne, om skader på kropp og sjel og ikke minst om tapet av nære og kjære. Det gjorde inntrykk.

Tiltalen

På første dag av rettssaken leste statsadvokat Inga Bejer Engh opp tiltalebeslutningen og grunnlaget for tiltalen, fra det første anslaget med sprengingen av bomben i regjeringskvartalet klokka 15.25. I tur og orden fikk vi navnene på de som ble drept og hvordan de ble drept, først de åtte i regjeringskvartalet og deretter de 69 på Utøya. Deretter gjennomgikk Engh drapsforsøkene i tiltalen. Etter en time var hun ferdig og konkluderte slik:

- Tiltalte har begått meget alvorlige forbrytelser i et omfang man ikke tidligere har erfaring med i vårt land i moderne tid. Etter hans egen oppfatning er handlingene rettmessige og en nærliggende og åpenbar fare for nye alvorlige forbrytelser av samme karakter er utvilsomt til stede.

Men påtalemyndigheten mente altså det ikke var grunnlag for ordinær straff, men derimot overføring til tvungent psykisk helsevern. Breivik selv, som satt tilsynelatende upåvirket under opplesingen av alle navnene, fikk deretter spørsmålet alle tiltalte får. Dommer Wenche Elizabeth Arntzen spurte om han erklærte seg skyldig.

- Jeg erkjenner handlingene, men ikke straffskyld. Og jeg påberoper meg nødrett, svarte Breivik.

Statsadvokat Svein Holden ga retten en innledende oversikt over hva som ledet Breivik fram til terrorhandlingene 22. juli. I korte trekk presenterte han også det kompendiet eller manifestet som Breivik hadde publisert på nettet før han satte seg i bilen og kjørte mot regjeringskvartalet. Den andre delen i manifestet, med tittelen Europe burning, har Breivik selv kalt den ideologiske delen, forklarte Holden. I den tredje delen, som Holden beskrev som en militær del, skriver Breivik om en borgerkrig i Europa. Manifestet ble forsøkt distribuert som en Word-fil til 8109 e-postadresser. Det nådde fram til 958.

Bildene fra regjeringskvartalet

Klokka var blitt 13 på første rettsdag da Holden i sin gjennomgang hadde kommet fram til tidspunktet der Breivik satte seg i bombebilen. Han gjorde retten og tilhørerne oppmerksom på at det nå ville bli vist en film av eksplosjonen i regjeringskvartalet hentet fra overvåkingskameraer, først en forkortet versjon på cirka ett minutt og deretter en lengre filmsekvens. Retten tok en pause her, og de som ikke ønsket å se filmen fikk anledning til å gå ut. Visningen av disse filmene ble ikke kringkastet. På filmen så vi Breivik kjøre sin bil inn i Grubbegata og parkere foran Høyblokka. Vi så ham forlate varebilen og gå oppover Grubbegata der fluktbilen ventet. En klokke på videoen tikket ned mot det vi visste var eksplosjonstidspunktet - 15.25. Vi så fotgjengere som passerte området. Deretter endret videobildet seg fra en collage av flere bilder til ett stort. Vi fikk se eksplosjonen i retning fra R4, deretter fra en annen vinkel. Vi så trykkbølgen som blåste gjennom gatene. Vi så glass som ble knust og vinduer som falt ut. Vi så bygningsrester som ble blåst bortover. Vi så ofre for eksplosjonen, vi så folk som gjemte seg og noen som flyktet. Et av opptakene var hentet fra innsiden av bygg R4. Her så vi vinduer som ble blåst inn og takplater som falt ned. Et av opptakene var fra Møllergata, 150 meter fra eksplosjonsstedet. Her så vi vinduer som ble pulverisert og folk som løp i panikk.

I sitt innledningsforedrag opplyste Holden at det var 480 personer til stede ved regjeringskvartalet på dette tidspunktet.

Holden fortsatte sin gjennomgang med å vise hvordan Breivik gikk til Hammersborg torg og en ventende fluktbil, en Fiat Doblo. Med denne kjørte han til Utvika i Hole kommune og ankom klokka 16.26.

Vi fikk vite at det var 564 personer til stede på øya da Breivik ankom øya klokka 17.17, utkledd som politimann. Tre minutter senere falt de første skuddene. Trond Berntsen, politimannen som var vakt på øya, var den første han drepte, deretter Monica Bøsei, kjent som Mor Utøya og leder for AUFs leirsted. Dette skjedde i området ved Hovedhuset på Utøya.

Lydloggen fra Utøya

Den neste timen fikk retten og tilhørerne skildret massakren på Utøya minutt for minutt. Cirka klokka 17.23 drepte Breivik tre personer utenfor hovedbygget på Kafehuset. Klokka 17.25 drepte han to personer sør for Kafebygget. Klokka 17.26 gikk han inn i kafebygget, der det befant seg cirka 500 personer i og rundt bygget. Her fikk vi høre en lydfil på cirka tre minutter. Det var en vettskremt jente som ringte inn og varslet om skudd på Utøya. Vi hørte skuddene i opptaket. Vi hørte jenta hviske “Han er utenfor!” Vi hørte det smelle kontinuerlig, og vi hørte jentas pust mens gjerningsmannen nærmet seg.

Senere fikk vi vite at jenta fra lydloggen var en av dem som skulle vitne.

Avspillingen av lydfila ble ikke kringkastet under rettssaken. Etter avspillingen fortsatte Holden å redegjøre for Breiviks drapsferd. Klokka var 17.27 da Breivik gikk inn i storsalen i kafebygget. Her drepte han fem personer. Deretter gikk han ut hoveddøra og ned bakken. Han gikk tilbake og drepte en person i gangen. Klokka 17.29 forlot han kafebygget og gikk mot Kjærlighetsstien. Der døde det ti personer. I skogen sørvest for Skolestua drepte Breivik to personer. Cirka klokka 17.44 skjøt han to skudd gjennom døren i skolestua. Det befant seg da 47 personer inne i bygningen. Cirka klokka 17.50 var han i området ved kaia og hovedbygningen. Han utløste da to røykgranater og han skjøt mot båten Reiulf. Den ble truffet av seks skudd, men ingen ble skadet. Breivik vendte deretter tilbake til kafebygget. Han tok med seg en mobiltelefon som han fant der. Cirka klokka 18.00 snakket han med politiet første gang. Retten fikk høre lydloggen. Breivik presenterte seg som kommandør og med fullt navn og sa han ville overgi seg. Samtalen ble brutt. Cirka i tidsrommet 18.01 til 18.08 drepte Breivik åtte personer i Bolsjevika og på Stoltenberget. Cirka klokka 18.13 begynte han å avfyre skudd ved pumpehuset. Her drepte han 14 personer. I området ved pumpehuset ble også tre personer skuddskadet. Etter klokka 18.19 skjøt Breivik mot personer og båter ved vestspissen av øya. To personer ble skuddskadet. Cirka klokka 18.24 snakket Breivik med politiet på telefon for siste gang. "God dag, det er Anders Behring Breivik. Jeg er kommandør i den norske motstandsbevegelsen", innledet han samtalen. Han forklarte at han hadde utført en operasjon på vegne av Knights Templar i Europa og Norge. Han sa han ønsket å overgi seg til Delta. Samtalen ble brutt ved at Breivik la på.

Telefonnummeret han ringte fra kom ikke opp på skjermen til operatøren hos Søndre Buskerud politidistrikt. Cirka klokka 18.30 drepte Breivik fem personer ved sørspissen på Utøya. Klokka var 18.30 når politienheten som rykket ut omsider var landsatt på øya. Rett før klokka 18.34 kom enheten fram til området ved skolestua. Cirka klokka 18.34 ble Breivik pågrepet.

To måneder senere var vi kommet fram til siste dag av rettssaken, rettsdag 43. Vi som formidlet dette til omverdenen hadde vendt oss til å ha tinghuset som arbeidsplass, sikkerhetssjekken var blitt en slags rutine, vi fant vår faste plass, koblet oss til, hadde gode arbeidsforhold inne på presserommet, fikk praktisk hjelp og papirer av pressekontaktene på tinghuset og hadde tilgang til mange av aktørene når retten hevet. Jeg tilbrakte de fleste dagene på presserommet der det var lettere å direkterapportere, men noen dager gikk jeg over gangen til rettssal 250 og kunne se aktørene i øynene, se vitnene med ryggen til meg, se hvem som hvisket til hvem på aktoratets eller forsvarernes side, hvem som tørket en tåre og kvalte et hulk på tilhørerbenken.

Det som ikke ble rutine var å høre vitnemålene fra menneskene som sto midt i tragedien, høre klare og sterke vitnemål fra mennesker som hadde fått livet sitt snudd på hodet på brutalt vis, mennesker som på vaklende føtter hadde kommet seg ut av ruinene i Høyblokka etter bomben, ungdom som hadde stirret inn i en pistolmunning, blitt skutt etter og skutt på, som hadde falt, som hadde lagt på svøm, sett andre bli skutt eller drukne, foreldre som forgjeves ventet og ventet på livstegn fra sønnen eller datteren. Her var det mange pressefolk med lang erfaring, vi hadde møtt hardt prøvede mennesker før, men dette ... vi var flere som måtte svelge hardt og tørke en tåre.

Sissel Wilsgård, som ble alvorlig skadet i regjeringskartalet, fikk på siste dag ordet til en bemerkning på vegne av de fornærmede. For noen ble tryggheten revet bort den gangen, sa hun. Hun fortalte at mange hadde vært gjennom en lang periode med usikkerhet knyttet til framtidig helse. Det tar tid å venne seg til invaliditet og tap av funksjoner, sa hun. Hun fortalte også at mange slet med psykiske skader, en del med uberettiget skyldfølelse for at de kom seg i sikkerhet, mens andre ikke klarte det. Flere av dem som var i regjeringskvartalet så døde og hardt skadde og slet med minnebilder etter angrepet, fortalte hun. Wilsgård jobbet i Justisdepartementet. Hun fortalte om stor arbeidsbelastning i tida etterpå og hun reflekterte over Breiviks uttalte motiv for å angripe regjeringskvartalet.

- Å bli bombet på sin egen arbeidsplass, kalt samfunnsforræder i kategori B og ønsket livet av, oppleves uvirkelig og absurd, sa hun.

- Jeg ville følge henne helt hit

Kirsti Løvlie, moren til Hanne Ekroll Løvlie, fikk også ordet. Datteren var en av dem som ble drept i regjeringskvartalet.

- Denne dagen skulle hun reise til sommerhuset vårt i Tvedestrand. Vi var der. Klokka 16.15 skulle hun være i Sandvika for å bli plukket opp. Vi ventet og vi ventet, sa moren i tingretten.

Først torsdag uka etter hadde de fått den endelige bekreftelsen på at datteren var død.

Om rettssaken sa hun:

- Noe av det tøffeste vi har gjort var å se Hannes siste sekunder på videoen.

Om å se Breivik, mannen som drepte datteren, i retten, sa hun dette:

- Jeg bestemte meg. Denne mannen skal jeg ikke være redd for. Jeg bestemte meg for at jeg skal i retten. Det følte jeg veldig at jeg skyldte Hanne. Jeg ville følge henne helt hit. Jeg ville ikke angre på det. Og jeg er egentlig litt stolt av det, sa moren, som var en av dem som utløste spontan applaus fra tilhørerne under rettssaken.

Samtidig sa hun det hadde vært grusomt å høre om Breiviks tankeunivers og høre ham fortelle hva han hadde gjort.

- Men nå tenker jeg at det er nok. Når vi er ferdige med denne rettssaken bør vi slippe å høre mer til denne mannen, vi som er så sterkt berørt, sa hun.

Lara Rashid, søster til Bano, sa dette om tapet av søsteren på Utøya:

- Han tok ikke bare tryggheten fra meg. Han tok fra meg den tryggeste personen i mitt liv.

Unni Espeland Marcussen, mor til 16 år gamle Andrine, hadde også ordet. Andrine var på Utøya for aller første gang. Moren fortalte at hun fikk en telefon etter at skytingen på Utøya hadde begynt. En gutt tok over telefonen og forklarte. Gutten sa han skulle passe godt på Andrine, men ba moren ikke ringe opp igjen.

- Andrine ble drept på Sydspissen som en av de siste. Å miste et barn i Norge på denne måten er helt utenkelig, for det skjer ikke her. Hun dro av gårde på sommerens vakreste eventyr. Den dagen raste livshuset vårt. Gleden, tryggheten og friheten. Det var som om vi ikke bare mistet Andrine, men oss selv, sa moren.

- Det er dager hvor jeg kjenner at jeg er i ferd med å lære meg å leve uten Andrine. Og så kommer det dager hvor jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det. Jeg venter at døra skal smelle og at jeg skal høre “Hei, mamma!”

Breiviks sluttbemerkning

Etter en pause på siste rettsdag fikk tiltalte selv ordet til en sluttbemerkning. Flere av tilhørerne valgte rolig å forlate salen idet Breivik fikk ordet.

Breivik sa at det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya var barbariske handlinger og at han var forberedt på å dø. Han sa han ville bruke tid på å forklare hva han var villig ti å dø for.

- Den europeiske demokratiske modellen, altså massedemokrati, fungerer ikke. Det er behov for et fundamentalt skifte av lederskap, sa han blant annet. Han snakket om det “multikulturelle eksperimentet” og sa det startet i Norge på 1960-tallet da en gruppe pakistanske innvandrere fikk opphold. Han snakket videre om fraværet av moral i Norge, om den seksuelle revolusjonen og det han kalte “sex and the city-idealer” som “presenteres for våre mødre og søstre”, men som etter hans syn “bør sensureres og skjermes fra samfunnet”. Han kritiserte abortloven fra 1978, han snakket om innvandring og hevdet Arbeiderpartiet “ønsker masseinnvandring”, han snakket om “forfølgelse og latterliggjøring av kulturkonservative og nasjonalister, om PST som ifølge ham drev med trakassering av Vigrid-leder Tore Tvedt, han brukte norske Eurovisjon-deltakere som Alexander Rybak, Stella Mwangi og Tooj til å beskrive en “kollektiv kulturell psykose” og “kulturell selvforakt”, han omtalte nordmenn som han selv som “urfolk”, han var innom valglovene og småpartienes begrensede muligheter, han var innom pressestøtten som han mente sikrer at høyresiden ikke kommer til orde, han snakket om frykten for islamisering, og han avsluttet med å si at han har “en rekke brødre og søstre som vil aksjonere med våpen”. “Angrepene den 22. juli var preventive angrep til forsvar av vår kultur”, hevdet han.

Dommen

Fredag 24. august var vi tilbake i Oslo tinghus for å følge domsavsigelsen i terrorrettssaken. Dommene Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Lyng leste opp dommen. Lyng redegjorde for det enkelte drap, fra Jon Vegard Lervåg (født i februar 1979) som jobbet i Justisdepartementets lovavdeling og befant seg rett ved der bombebilen eksploderte til det 77. og siste drapet på Utøya.

Dommen avviste Husby og Sørheims konklusjon om at Breivik var psykotisk og led av vrangforestillinger. Retten la i stedet til grunn at Breiviks evne til å gjennomføre de påtalte handlinger kunne forklares ut fra fanatiske holdninger, prestasjonsfremmende midler og patologiske trekk. Retten fant det bevist - ut over en hver rimelig tvil - at Breivik ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet og at han dermed skulle dømmes for sine handlinger.

Dommen viste til at den politiske konteksten var fraværende i Husby og Sørheims psykiatriske tolkning av Breiviks påståtte vrangforestillinger. "Retten savner en bredere drøftelse av tiltaltes holdninger i en større sammenheng, særlig i den høyreekstreme subkultur han hevder å være en del av", leste dommer Wenche Elizabeth Arntzen opp.

- I høyreekstreme miljøer brukes ord som krig og borgerkrig ofte i overført betydning, leste hun videre. Det ble vist til hva Breivik selv skrev om borgerkrig i sitt kampskrift. "Disse formuleringene kan vanskelig sies å være vrangforestillinger om en pågående europeisk borgerkrig", leste hun og sa det var mer nærliggende å tolke dem som en oppfordring til kamp.

Dommer Lyng leste fra dommen som sa at fengselsstraff med lovens maksimum ikke var noe tema for diskusjon. Det ble vist til Breivik i flere år hadde planlagt bombeangrepet mot statsforvaltningen og drapene på ungdommer på Utøya.

- Grunnvilkåret for forvaring er oppfylt i denne spesielle saken. Med soning av fengselsstraff ville han være 53 på løslatelsestidspunktet. Selv om 21 år er en svært lang straff, finner retten det usannsynlig at tidsaspektet i seg selv vil redusere gjentakelsesfaren, het det.

- På løslatelsestidspunktet vil demokratiet som tiltalte ønsker å avskaffe, fortsatt bestå, Norge vil fortsatt ha innbyggere med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellig kultur og forskjellig religion. Tiltalte ga i retten uttrykk for at han vil fortsette sin politiske kamp bak murene. Etter endt soning vil han etter all sannsynlighet fortsatt ha vilje og evne til å utføre mange og svært brutale drap. Nær kontakt med miljøer som anerkjenner og støtter hans ideologi og syn vil forverre faren for gjentakelse, het det i dommen som konkluderte med at vilkåret for forvaring var oppfylt.

Da dommen var forkynt fikk Breivik spørsmål om hvordan han stilte seg til den, om han ville vedta, ta betenkningstid eller anke. Han svarte at han ikke anerkjenner retten “fordi dere har fått mandatet fra partier som støtter multikulturalisme”.

- Da jeg ikke anerkjenner retten kan jeg ikke legitimere Oslo tingrett ved å akseptere dommen. Dommen er i mine øyne ikke legitim. Samtidig kan jeg ikke anke, for ved en anke vil jeg legitimere retten, forklarte han.

Så innledet Breivik en setning om at han ville avslutte med en beklagelse “til alle militante nasjonalister”. Her ble han avbrutt av dommer Arntzen. "Dette er ikke tiden for å adressere noe til andre enn meg. Jeg stilte deg et spørsmål".

Dommeren ba forsvareren Geir Lippestad avklare hvordan Breivik stilte seg til anke, sa hun tolket det som han tar betenkningstid, men protokollførte at han ikke ville anke.

Klokka var 17.30 da Arntzen konkluderte med at forhandlingene var over. “Da er det ikke mer til behandling. Retten er hevet.”

Breivik satte seg, ble påført håndjernene og ble deretter ført ut av rettssalen.