Gå til sidens hovedinnhold

Vakkert og ettertenksomt

Den sveitsiske vokalisten Susanne Abbuehl slo gjennom med et stille brak for vel ti år siden. Nå er hun heldigvis på plass igjen.

Susanne Abbuehl
The Gift
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

ECM-ideolog Manfred Eicher har mange strålende kvaliteter. To av dem er å holde giganter som Keith Jarrett kreative og samtidig finne nye, spennende talenter. Susanne Abbuehl tilhørte den sistnevnte kategorien da vi møtte henne første gang med “April” i 2001. Eicher har det ikke med å bruke tida si for ofte på vokalister, så det var en ekstra grunn til å spisse ørene. Abbuehl fortalte oss umiddelbart at hun var en vokalist og formidler med sjeldne egenskaper og med oppfølgeren “Compass” i 2006 kom nok en bekreftelse.

Nå har det gått sju år siden sist og den nå 43 år unge Abbuehl er en enda mer moden og trygg vokalist og musikant som vet hvor hun vil og som vet hvordan hun kommer dit. For å komme seg dit har hun med seg den nederlandske pianisten Wolfert Brederode, som også spiller indisk harmonium og som har vært med henne i rundt 20 år – det vil si siden de studerte sammen på konservatoriet i Haag i Nederland. Nye for oss i Abbuehl-sammenheng er den finske trommeslageren Olavi Louhivuori, som vi har truffet på sammen med både Mats Eilertsen og Tomasz Stanko, og den sveitsiske flügelhornisten og trompeteren Matthieu Michel som her kun spiller flügelhorn.

Repertoaret er 16 låter som Abbuehl stort sett har skrevet. Den eneste hun ikke har ansvaret har hun skrevet tekst til. Ellers er tekstene/diktene skrevet av giganter som Emily Dickson, Emily Brontë og Sara Teasdale – alle født på 1800-tallet, men som på alle vis fortsatt har noe å fortelle oss.

Både gjennom sine låter og sin evne til å gi tekstene luft og rom, forteller Abbuehl oss hvilken stor formidler hun er. Dette er musikk som er veldig nedpå og egna til ettertanke og hennes tre medmusikanter vet eksakt hva som passer til en hver tid. Vi har med fire musikanter å gjøre med usedvanlige lytteevner og de drar oss som lyttere inn i musikken og tekstene på et unikt vis. Det eneste minuset i løpet av “The Gift” er at låtene kan bli litt for enstonige og melankolske, men det veies opp av ektheten og inderligheten.

Sussane Abbuehl har helt siden det første møtet i 2001 holdt en stø kurs – hun har for eksempel ikke brukt bassist på noen av sine skiver – og “The Gift” viser oss at hun fortsatt er på vei mot seg sjøl. Den veien er det usedvanlig godt å bli invitert med på.

Reklame

Kurs: Dette må du vite om bobler

Kommentarer til denne saken